Den hverdagslige usynliggjøringen av kvener er en videreføring av institusjonell trakassering og undertrykking. Skal likestillingen med resten av befolkningen skje, må tausheten brytes.
Kommentar – Unni Elisabeth Huru, nestleder Nkf-Rk
Det er ikke lenger en hemmelighet at kvenene har vært utsatt for institusjonell trakassering og undertrykking gjennom generasjoner. Mer ukjent er det kanskje at den hverdagslige tausheten om vår eksistens er en videreføring av denne lite flatterende tradisjonen. Skal likestillingen med resten av befolkningen skje, må denne tausheten brytes. En nylig endring i likestillingsloven gjør at vi kan forvente en gradvis endring til det bedre. Vi må huske at ansvaret ligger hos myndighetene, ikke hos kvenene selv. Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto (NKF-RK) vil jobbe aktivt for å påse at lovverket blir håndhevet.
Denne uka deltok NKF-RK som en av flere menneskerettighetsorganisasjoner på et seminar i regi av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). LDO jobber mot diskriminering på flere områder, blant annet når det gjelder etnisitet. Dette handler om hudfarge, språk, nasjonal opprinnelse eller avstamning. Ombudets arbeid omfatter nasjonale minoriteter og dermed oss kvener. De er i sitt arbeid er opptatt av å involvere organisasjoner som jobber mot rasisme og etnisk diskriminering.
Fokus på seminaret var en endring av Likestillingsloven som ble gjort i 2020, like før landet ble tatt av koronaen. Det nye i loven sier at myndighetene er pålagt å jobbe aktivt for å sikre likestilling og hindre diskriminering overfor utsatte grupper. Det offentlige skal «i all sin virksomhet arbeide aktivt, målrettet og planmessig». I en årsmelding eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument skal de kunne etterprøves. Vi skal kunne se at prinsipper, prosedyrer og standarder for likestilling og ikke-diskriminering har blitt til handling og ikke bare forblir tomme ord.
I panelet satt menneskerettsaktivisten Akhenaton Oddvar de Leon. Han er daglig leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) og har vært sentral i antirasistisk arbeid i Norge siden 1980-årene. Loven er blitt er et redskap man kan bruke, mener han. Samtidig advarer han mot å forvente for mye, for det finnes ikke sanksjonsmuligheter ved lovbrudd. Hans erfaring er å jobbe langsiktig og systematisk. Finn en «vinnersak» og eksporter erfaringen over til den neste, er hans råd. Samtidig må det jobbes for at loven skal bli forsterket. I mellomtiden kan vi følge med på offentlige redegjørelser.
Likestillingslovens § 24 blir viktig framover. Lokale og nasjonale myndigheter må aktivt løfte fram det kvenske for å oppfylle lovens krav. Det er ikke lengre et spørsmål om de vil. Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto ser at dette ansvaret kan bli krevende. Derfor vil vi minne om at vi sitter på viktig erfaringskompetanse og ivrer etter å bruke den. Vi ønsker å bidra til at den langvarige usynliggjøringen av kvener skal ta slutt. Om man drar i samme retning kan dette gå fint. For å bryte tausheten må vi begynne å snakke sammen.