Kvener er fortsatt usynlige i media. Vi er usynlige i statlige direktiver, høringsnotater og politiske saker som angår oss, som avgjør vår skjebne.
Kommentar – Unni Elisabeth Huru, nestleder Nkf-Rk
Nordnorsk debatt publiserte nylig en kronikk skrevet av Bernt Isaksen, leder for Tromsø kvenforening. Han har regnet seg fram til at det bevilges kun ca. 1,32% til kvensk språk og kultur, sammenliknet med bevilgningene til samisk forvaltning, språk og kultur. Dette har utløst en interessant debatt, der blant andre Nancy Porsanger Anti (Sp), statssekretær for urfolk og nasjonale minoriteter, har uttalt seg.
Statssekretæren synes ikke det blir riktig å sammenlikne kvener med samer. Jeg er uenig. Det er helt naturlig å gjøre nettopp det. De tradisjonelle leveområdene for samer og kvener i er de samme. Disse to folkeslagene har gjennom minst tusen år delt på naturressursene i nord, begge er splittet av statsgrenser.
Gjennom sin rolle i Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) er Antis oppgave å sikre og styrke kvensk språk og kultur. Vi kan opplyse om at hun ikke klarer jobben sin. Kvenske kulturminner blir ikke registret og vernet, utøvende kulturarbeidere får ikke støtte til sin virksomhet, språksentrene sliter med å løse oppgaver på grunn av ressursmangel, det finnes ikke insentiver for enkeltpersoner for å lære kvensk, ikke for skoler slik at de kan satse på kvenskundervisning. Kvenenes historie er så vidt nevnt i lærebøker, det er ikke gjort en helhetlig forskning om kvener. Mindre enn ti prosent kan huske å ha lært om kvener på skolen. Kvener er fortsatt usynlige i media, vi er usynlige i statlige direktiver, høringsnotater og politiske saker som angår oss, som avgjør vår skjebne.
Videre ytrer statssekretæren at regjeringen ønsker «å ivareta og utnytte mulighetene og ressursene som ligger i det kvenske miljøet». Vi i Norske kveners forbund-Ruijan Kvääniliitto føler oss ikke ivaretatt, men vi føler oss utnyttet. Det er store forventinger til oss fra myndighetene, og vi driver med voksenopplæring av politikere. Vi ba om en bevilgning fra KDD på 300 000 for å følge opp resultatene av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som legges fram 1. juni. Til det fikk vi nei. Uforståelig. Det ville være å ivareta oss, og også en god investering for å oppnå forsoning. Anbefalingen er at vi søker om kulturmidler fra en slunken pott, og dermed konkurrere med de aktørene vi ellers jobber for. Eller så kan vi spise av de to millionene vi har til rådighet til drift av organisasjonen, en sum som allerede er for liten.
Til sammenlikning har Sametinget bevilget 1 million av et totalbudsjett på flere hundre millioner til samiske organisasjoner. De vil at alle samer skal bli hørt. Vi vil at alle kvener skal bli hørt. Nå vil sikkert noen rette en pekefinger mot meg og si at dette ikke kan settes opp mot hverandre. Det er i tilfelle å bruke et maktspråk overfor en som i utgangspunktet skulle være avmektig, men det preller av. Jeg setter ytringsfrihet høyt, og vi kvener er ikke avmektige. Når vi møter motstand, setter vi på kaffen – og går videre.
Vi ser fram til å få vite hva som står i kommisjonsrapporten. Den vil mest sannsynlig bygge opp under et av våre klare signaler for å oppnå forsoning: En statssekretær med et tydelig mandat og makt til å sikre ivaretakelse av kvener, og et fagdirektorat for kvenske saker med spesifikk kvensk kompetanse. Detaljene rundt dette må vi ha en sterk innvirkning på. Hvordan oppnå resultater har myndighetene erfaring med. De har gjennom økonomiske insentiver, lover og retningslinjer lagt til rette for en revolusjonerende utvikling når det gjelder samiske språk, utdanning, kunst og kultur, mediesituasjon, likeverd og innovasjon. Dette har klar overføringsverdi til oss andre.