Kvener har ikke en reell ytringsfrihet så lenge myndighetene forlenger usynliggjøringen av vår folkegruppe. Det er vår overordnede kommentar til utredningen fra Ytringsfrihetskommisjonen.
Kommentar – Kai Petter Johansen, leder Nkf-Rk
En statlig oppnevnt kommisjon fikk i 2020 et mandat om å gå gjennom rammene for ytringsfriheten i Norge. I august i fjor leverte de sin utredning at til kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. NOU’en kommer medanbefaling til regjeringen om å initiere en evaluering av Grunnloven § 100, også kalt ytringsfrihetsloven.
I utredningen kommer det fram at det er klare utfordringer for folk fra ulike minoritetsgrupper å nå fram i en stadig med kompleks medieverden, noe som forhindrer en reell deltakelse i samfunnsdebatten. I en pressemelding publisert på regjeringens nettside påpekte likestillingsministeren at NOU’en presenter klare utfordringer, kanskje særlig når det gjelder situasjonen for minoritetsgrupper.
Ytringsfriheten er en av grunnpilarene i ethvert fungerende demokrati. Denne rettigheten ble pulverisert gjennom den langvarige og hardhendte fornorskningspolitikken kvenene ble utsatt for, en politikk vi dessverre daglig kjenner ettervirkningene av. Vi ble usynliggjort og gjennom praktisk politikk holder myndighetene oss fortsatt i skyggen. Det handler både om manglende bevilgninger og holdninger om at kvenene selv har ansvaret for egen synliggjøring.
Vår anmodning i arbeidet videre er å definere kvenene som en «særlig utsatt minoritet», et begrep kommisjonen bruker i sin utredning. Dette kan bidra til at vår situasjon blir tatt på alvor, og at vi dermed kan delta i samfunnsdebatten på like vilkår som andre. At Ytringskommisjonen så tydelig peker på utfordringen minoriteter står overfor og samtidig ikke la opp til et innspillsmøte for nasjonale minoriteter er verdt å merke seg. Vi har her som så alt for ofte ellers, falt mellom flere stoler.
Vi støtter Ytringskommisjonen i at det er behov for mer forskning om ytringsfrihetens kår for nasjonale minoriteter. Det vil forhåpentligvis føre til at flere kvener vil uttale om saker i offentligheten uten frykt for belastningen denne oppmerksomheten innebærer. Det like viktig å jobbe for en sunn ytringskultur som å sikre den rettslige ytringsfriheten. Ytringsmuligheten kan ikke foregå på premissene «den sterkestes rett» og «flertallet avgjør». Da vil mindretallet og minoritetene alltid tape