Ivar Dervo er fra Tana i Finnmark og har en variert militær karriere med blant annet FN tjeneste i Midtøsten og regiments sjefsstilling i Trøndelag. Han har i tillegg vært skolesjef i Hærens våpentekniske korps, kontorsjef i Hærstaben, innehatt NATO utredningsjobb, og vært militær attaché i Finland. Han sitter for tiden som styremedlem i Qven-Østland er bosatt i Oslo. Her er hans åpne brev til den Finske utenriksministeren ang boka «Den finske arven» – av Thor Robertsen fra Norsk-Finsk Forbund. «Den finske arven» er ansett som det siste store angrepet på kvenbevegelsen, og skapte stor diskusjon da den kom ut i 2010.
Åpent brev til den Finske utenriksminister Oslo 06.01.2011
Kvenene – nordmenn med MINORITETSSTATUS
Boken ”Den finske arven” – en antologi om det finske Finnmark ble presentert på Finsk – Norsk kulturinstitutt Oslo i januar 2010. Redaktør Thor Robertsen Vardø.
Boken har verdifulle bidrag om enkeltpersoners historie, og påviser finsk kulturpåvirkning. Kvenske jordbrukstradisjoner og håndverk mv. er godt dokumentert, noe jeg kjenner bredden av fra egen familie.
Boken synes imidlertid å uttrykke nesten sammenhengende negative og feilaktige påstander om kvensaken i Norge. Nesten halvparten av bokens forfattere er finske statsborgere. Utgiver er Norsk – finsk forbund som har både finske og norske medlemmer og to av styremedlemmene 2008 – 10 er finske. Den finske ambassadør i Oslo har skrevet en hilsen. Forbundet synes ellers i hovedsak å representere noen frustrerte kvener i Øst Finnmark, som ønsker å bli kalt norsk – finske. Også presentasjonsform i Norge og presentasjonen i Rovaniemi etter oversettelse til finsk virker samlet negativt for kvenbevegelsen og synes dessuten styrt. Dette krever utdypning og kommentarer
Boken synes å vise en uttrykt og underliggende kritikk av forskere ved UiT som ikke skulle ha holdt akademisk avstand til politikk i forbindelse med norske myndigheters arbeide med ratifiseringen av Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter. Det påstås også i den forbindelse at det var av praktiske grunner at myndighetene valgte fellesbetegnelsen kvener. Dokumentasjon synes imidlertid å vise at det var av prinsipielle grunner benevnelsen kvener ble valgt. Boken ”Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge” gir ett annet mer korrekt og begrunnet syn.
I Norge, også i unionstiden, har betegnelsen kvener og kvensk uomtvistelig vært brukt kontinuerlig i skrift og tale helt fra 800-tallet, selv om det kan være delte meninger om i hvilken grad kvenene selv har brukt betegnelsen. Begrepet burde også være kjent i svensk/finsk offentlighet i alle fall fra 1700 tallet. Benektelse av dette med henvisning til finske Teemu Ryymins doktorsavhandling holder heller ikke mål da denne i hovedsak tar for seg holdningene i perioden for finsk nasjonsbygging i nyere tid. Historisk sett er det negative ved betegnelsen kven kortvarig og selv i denne perioden har flere, bla. direktør Crowe ved Kåfjord kopperverk fremhevet kvenens positive sider. De gjentatte klager i boken over at kven er ett skjellsord vise at flere av de norske forfatterne fortsatt lider under den brutale tvangsassimilering som ble kvenene til del fra slutten av 1800 tallet og i 1920 – og 30 – årene. Og flere av innleggene minner faretruende om de kvenske lærere som med vold bidro til tvangsassimileringen i skolen. Det var altså ikke noen vellykket integrering. Problemet for Robertsen og CO – de norsk – finske – er at de fortsatt risikerer at det negativt blir hvisket bak ryggen; ”Han er egentlig kven”. Vi i kvenbevegelsen har tatt konsekvensen av bla. dette, og har valgt å ta betegnelsen kven som inngruppenavn og slik snu det negative til noe positivt. Som Finnmarking kjenner jeg meget godt til trauma rundt begrepet, men vil påstå at når en offentlig sier: ”Jeg er kven”, sprekker forbannelsen som ”trollet sola skinte på”. Jeg har også lagt merke til at særlig kvener som vil heve seg litt over den alminnelige hop, dvs. er/var kjøpmenn, redaktør, politiker mv. fortsatt ikke vil anerkjenne begrepet kven. At ”fremstormende” kvener på 1920 – og 30 – tallet søkte å unngå begrepet er forståelig da presset var enormt. I den forbindelse fremstår Vardø som et ”rasistisk høl” tross saunaer og badstu – koner. Det finns Vardøværinger som har skjult sin bakgrunn så godt at barnebarn ikke kjenner besteforeldrenes kvenske bakgrunn.
Overraskende er det også at Presten J. A. Beronka, født 1885 og død 1965 er angitt som medforfatter. Det kunne vært nevnt at han i skrift og tale nyttet begrepet kven og kvensk og at han, som den lydige kirkens tjener, ble tvangsflyttet til ett avsidesliggende prestekall på Østlandet i 1930. Tvangsassimileringen tålte ikke ledende kvener i nord.
Historisk virker også boken som et påhopp i tid som passer for å definere seg som finsknorsk. Man har hektet seg i 1700 – tallet som start på kvensk jordbruks bosetting i Norge og avskjærer enhver forbindelse med tidligere tider . Her kunne kvenene i Alta på 1500 – tallet vært nevnt samt krigene på 1600 – tallet hvor Sverige med sine østlige provinser søkte å etablere feste i Vadsø og Alta. Nordmenn seilte ikke på Finnmark vinterstid før ved dampskipenes, fyrlyktenes og telegrafens tid, mens ferdselsårene øst – vest var tilgjengelige vinter som sommer, og kvensk næringsvirksomhet hadde annen karakter i et område med mye mindre folketall og store ødemarksressurser. Også i dag er de fleste kvener sysselsatt med annet enn jordbruk og fiske.
Vi kvener godtar ikke innvandrerbegrepet.
Uten å trekke linjene til bake til det gamle sagaenes Kvenland, kan en konstatere at vi er en historisk minoritet som var her før grensedragningene i 1751 og 1826, endelig anerkjent da Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjoner om vern av nasjonale minoriteter i 1999. Se også FN konvensjoner fra 1966 om sivile og politiske rettigheter og den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950. Det vises også til St. meld. Nr. 15 (2000 – 2001) hvorved et nesten samlet storting sluttet seg til behovet for å gjøre noe for kvenene, men hvor Arbeiderpartiet ikke ønsket å lage en konkret tidsplan for fremdrift. Partiet har da også sabotert ett hvert tiltak av betydning i mange år og synes å følge en tung assimilerende tradisjon med røtter fra midten av 1800 -tallet – en ”frusen ideologi”. Her nevnes også at to internasjonalt anerkjente forskere har fastslått at flyttinger innen et kjent bruksområde ikke er inn- eller utvandring selv om nasjonalstater har trukket grenser. Kvenene (norsk benevnelse) helt fra syd – Torneå fortsatte å fiske i norske fjorder til Norge stengte grensen for dem ca 1851 og russerne deretter stengte grensen for norsk reinbeite vinterstid i Storfyrstedømmet. Også etter dette fortsatte kvener fra Storfyrstedømmet og Sverige å ta opphold i Norge, permanent eller sesongmessig, både før, under og etter den siste ”store bølge” ca 1866-67. Også på 1930 tallet arbeidet, nå finske borgere, på Vardø. Når man angir antall ”innvandrere” skal man heller ikke glemme det faktum at kvenen tidligere hadde stor barnekull og at de fleste vokste opp grunnet foreldrenes iherdighet, naturtilpasning og renslighet slik at antall kvener i Norge antagelig er større enn de fleste er klar over.
Selv om de negative adjektiver ved kven og kvensk er mange i den historisk korte tid en kan kalle vulgær – darwinistisk, eller norsk nasjonsbyggingsperiode, føler ikke vi kvener noen underlegenhet overfor etniske nordmenn eller som ett ”offerfolk”. Det forhold at vi i perioder har vært mistenkt som mulig russisk og senere finsk ”femtekolonne” finns det heller ikke historisk dokumentasjon for. Det vises her til Knut Olsen kven fra Alta som på 1700 – tallet dro, i norsk tradisjon, til kongen i København, ikke til Stockholm, for å klage på amtmann Kjeldsen.
Men vi kvener har rett til å være forbannet og mener at det ikke er mer enn rett og rimelig at Norge som vil fremstå som human stat gjør godt igjen de skadeverk som tidligere er gjort mot kvenene, en flittig og lojal nasjonal minoritet. Dette gjelder fremst språket (kvensk og finsk) som nesten er i ferd med å forsvinne. Også retten til land og vann burde vært utredet slik det fremkommer som ønskelig i Samerettsutvalget i NOU 1984:18. Vi fikk i 2005, etter 70 år, igjen tilbake retten til språket kvensk etter lang tids trenering, dog bare på nivå II som ikke utløser penger til lærebøker, undervisning mv. Mangelen på lærebøker, ordbøker, grammatikk mv. er brukt som argument for å nekte nivåheving.
Det er altså språket kvensk Norge, i hht. Minoritetskonvensjonene, er forpliktet til å støtte, ikke finsk, slik innvandrer forkjemperne i Norsk – finsk forbund vil definere kvenene. Finsk er et fremmedspråk som skal konkurrere om midler til opplæring med en rekke språk som er viktige for Norge, foruten engelsk, tysk, fransk er nå også spansk, russisk, kinesisk, urdu mfl. viktige. Vi kvener har ikke tenkt å gjenopprette et arkaisk språk slik kvensk ble talt for hundre år siden som en parallell til gammel finsk. Vi ønsker et kvensk som kan nyttes i Norge, Finland, Karelen og Nord Sverige. Da kvensk, som for øvrig har de samme grunnord som finsk, mangler ord innen forskning, vitenskap, tekniske fag, medisin, psykologi, moderne kommunikasjon, forsvar mv. vil det være naturlig å ta finske ord med i vokabularet. Dessuten er finsk språk som kjent i utvikling slik at skjeling til finsk vil være selvsagt for et anvendelig kvensk. NKFs styre, medlemmer, språkråd og språkting er ikke dummere enn at vi forstår det. I demokratiets navn vil vi innledningsvis overlate til de enkelte distrikt, kommuner og lag å satse på riksfinsk eller en kvensk variant. Jevnfør NKFs handlings plan hvor finsk er med fullt ut. Midler til språkutvikling kan bare nås ved at Norge står ved sine forpliktelser mot kvenene hvor vår egen språklige forståelse og utvikling legges til grunn..
Ved presentasjon av boken i Oslo var det i programmert oppført tid for ”samtaler”. Det unngikk man behendig. Dessuten tok redaktøren av boken alle finsk – norske foreninger til inntekt for det syn boken presenterer. De store finsk norske foreninger i Oslo, Bergen, Trondheim er ikke medlemmer i Norsk – finsk forbund. Jeg og flere kvener er også medlemmer i finsk – norske foreninger av slektskap og/eller av sympati med ett hardt prøver naboland. Det som i tillegg preget presentasjonen var at samordningsminister Schøtt – Pedersen ”josset” (tøvet) om språkvansker ved møte med en pike i Rovaniemi i unge år. For øvrig var Helga Pedersen parlamentarisk leder for AP og statssekretær for minoriteter Raimond Valle, (begge også medlem i den samiske nasjon), samt tidligere minister for ”det norske hus” herr B. Rugås tilstede, alle fra Øst Finnmark. Da også redaktøren av boka er AP -felle fra Vardø var det en kompakt AP samordning for å hindre enhver motforestilling. Den nåværende regjering har slik med støtte til en gruppe traumatiserte kvener bidratt til intern splittelse og har derved muligens skaffet seg dekning for i sine internasjonale rapporteringer å kunne si at kvenene innbyrdes ikke er enig. Dess sterkere de kan knytte kvensaken til Finland dess lettere er det å slippe å gjøre noe konkret for kvenene – ” de sier jo selv at de er innvandrere og finsk er Finlands ansvar”. En ironisk tildragelse ved boklanseringen må nevnes – ”mustalainen” ble fremført som underholdning.
Nå er også boken oversatt til finsk med støtte fra den norske ambassade i Helsingfors. Som tidligere ansatt ved ambassaden lurer jeg på bevisstheten til ambassadør og kultur – og presse – råd, eller om dette inngår i en prosess for igjen å gjøre kvenen til innvandrere. Jeg vil dog helst tro at det ved ambassaden gjør seg gjeldende en typisk uvitenhet i embetsverket om kvenenes situasjon. Det som får ”begeret til å flyte over” er det vulgære syn en finsk borger med tidligere honorært oppdrag for Norge ga uttrykk for ved lanseringen av boken på finsk i Rovaniemi i fjor høst hvor så vel kvensk som meänkieli i Sverige latterliggjøres.
Herr minister – om det offisielle Finland ønsker å se finsk språk som ett nyttig verktøy i Norge vil det være fornuftig å støtte kvenenes sak, i det minste i språksaken. Det kan se ut som om Finland på en ufin og uheldig måte er dratt inn i ordskiftet i en indrepolitisk norsk sak. Eller er dette finsk -nasjonsbyggingshistorie fra før verdenskrigen som igjen er ute og går blant enkelte finske borgere?
Hilsen Ivar Dervo, medlem i Kven Østlandet og i Norsk – finsk forening i Oslo.