Tilgivelse, likeverd og raushet er forutsetninger for å kunne oppnå forsoning. Det betyr at hver enkelt gir litt av sitt eget.
Kommentar – Kai Petter Johansen, leder Nkf-Rk
Det var en alvorstung rapport som ble lagt frem av Sannhets og forsoningskommisjonen den første juni. Rapporten avslører flere rystende historier og beskrivelser av urett begått mot enkeltmennesker og minoriteter i Norge, og viser hvordan målrettede tiltak fra myndighetene med å frata folk deres kultur, ressursgrunnlag og språk, ledet til splittelse i familier og dype sår i mennesker som sitter tomme tilbake med ødelagt selvbilde. Politikken og virkningen av den har for mange vært altomfattende og preger nye generasjoner kvener, samer og skogfinner, for strukturer og holdninger av fornorskningspolitikken henger igjen og påvirker fortsatt samfunnet vårt. Fornorskningspolitikken pågår enda.
Rapporten gir en fyldig beskrivelse av kirkas sentrale rolle i fornorskningspolitikken. Men rapporten beskriver også at kirka består av enkeltmennesker:
Biskop Bøckman fikk i 1898 opprettet en hjelpepreststilling som særlig skulle arbeide blant den samiske og kvenske befolkningen. Men departementet lot fornorskingstanken prege prestens instruks, samisk og kvensk skulle også for denne stillingen bare brukes som hjelpespråk, i tråd med språkinstruksen for skolen i 1898. Biskopen nektet å godta instruksen og ville ikke kunngjøre den. Bøckman møtte også motstand fra flere av prestene i bispedømmet. De hevdet at biskopens linje prioriterte samer og kvener foran den norske befolkningen og var til skade for fornorskingsarbeidet. I 1909 ble stillingen som hjelpeprest inndratt.
Den 07. juni ble vi invitert til arrangementet «Begynnelsen på en samtale» i Tromsø Domkirke. Et inkluderende og varmt arrangement som samlet full kirke, og vi ble igjen minnet på at det finns mennesker i kirka som vil oss kvener vel.
Begrepet «Alt til sin tid» bærer budskap om troen på at lykken vil komme tilbake en dag.
Også Forkjynneren sier at verken visdom, rikdom, filosofisk gransking, nytelser eller hardt arbeid kan lede ut av tomheten. Men tvilens eller pessimismens slutning trekkes ikke. Om det er en gud, mennesket, altet eller intet – så må vi ha noe som gir oss grunnlag for å tro at forsoning kan finne sted og det må være et genuint ønske om forsoning. Noe som den enkelte må finne i seg selv.
Det innebærer gjerne at vi må være åpne for å måtte innta nye perspektiver og å utfordre vår egen offerrolle. Det innebærer å ta et oppgjør med fellesskap bygget på fiendebilder og konflikter vi står i for å kunne bygge nye fellesskap på raushet og imøtekommenhet.
Fornorskningen har fått mange skjebner. Hva forsoning må innebære for den enkelte kan bare vi selv definere, men det er nok ikke lett for noen å forsone seg med tanken om å leve i urett i en rik rettsstat som Norge, hvor verdier som likhet og rettferdighet står høyt. Vi forventer gjerne at forsoning innebærer et oppgjør med uretten, og det er en rimelig forventning. Samtidig må vi ikke la oppgjøret lede oss til å søke hevn, eller status som setter oss over andre. I en slik verden er det alltid nye ofre for urett og historien vil gjenta seg.
Fornorskningspolitikkens utforming må ses i forhold til sin samtid. Selv om fornorskning var en målrettet og villet politikk fra myndighetene, så må vi legge til grunn at dumskap i større grad enn ondskap formet politikken og at virkningen på den enkelte ikke alltid var målet, men resultatet.
Tilgivelse, likeverd og raushet er forutsetninger for å kunne oppnå reell forsoning blant mennesker i grupper og i samfunn. – Varig forsoning. Det betyr at hver enkelt gir litt av sitt eget for at forsoning skal tjene alle.