Som en del av Riksantikvarens fredningstrategi er nå to nye kvenske kulturminner fredet, og dette ble markert med høytidelig overrekkelse av fredningsbevis til eierne. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen var til stede da Riksantikvaren 15. september 2019 fredet Tørfoss kvengård, Kuivakoski, og Gammelskolen i Sappen, Sapen vanhakoulu. Les mer her: https://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Nyheter/Toerfoss-kvengaard-og-Sappen-skole-fredet
Leder Hilja Huru holdt en tale på fredningsmarkeringen:
Sappen vanhakoulu ja Kuivakoski, kväänin kulturimuistellut, to kvenske kulturminner, som anerkjennes av nasjonal verdi. Det er bygnings- og kulturhistoriske viktige fredninger og viser to typer anlegg: en kvensk gård og en internatskole.
For oss kvener er fredningene viktigst først og fremst for at det er fysiske spor etter våre forfedre, våre slekter og vår historie. Hvert av disse sporene er uvurderlige, både unike og typiske på samme tid, og vi finner flere av dem fra øst til vest i det kvenske området.
Langs kysten, i bygdene i Varanger hvor husene står tett i tett ved jordene som dyrkes av de kvenske bøndene, der høyet legges i fjøsdelen av unike eksempler på Varangerhus.
Husene i Vuorea som holder sammen og liksom støtter seg mot hverandre for å varme seg i det arktiske klimaet. Et arktisk kvensk, samisk, russisk, norsk bymiljø finner vi i Vardø.
I indre strøk står de kvenske gårdene mer spredt på hvert sitt fruktbare jorde. Der er elvebåtene dratt opp ved siden av «rantasauna», saunaen ved elva, og gårdene tar mer plass i et litt mindre værhardt klima, og liksom damper litt – selv i vintrene med sprengkulde. Som i Pasvik hvor jeg er fra, i Altadalen og i Reisadalen. Som Tørrfoss gård, «… av nasjonal verdi ved at det viser kvensk byggeskikk og levevis».
Og så finnes det andre kulturminner. Alle som har jobbet med kvenske kulturminner har nok fått med seg tjæremila i Alta som ble ødelagt som en del av en større kraftutbygging.
Arkeologer tok av torva som avdekket et nydelig mønster av hundrevis av furufliser preservert under et tynt lag tjærerester.
Tjæremila har fått en permanent utstilling på Alta museum, og nå ligger 4-5 trefliser revet løs fra sine hundre naboer i et monter.
Utstillingen på museet er viktig og forteller vår historie, men kan aldri erstatte det å oppleve kulturminnet der det er i sine naturlige omgivelser.
Da jeg besøkte tjæremila før den ble ødelagt visste jeg at det var nærmere 400 år siden den ble laget. Og jeg visste at den ble laget av kvener – og at de hadde snakket kvensk seg imellom. Jeg kunne nesten høre stemmene deres i furuskogen med beskjeder til hverandre i arbeidet og «Kaffi oon heti valmis!» – nu e det snart kaffe! (Eller hadde de kaffe da? 3-400 år er lenge siden.)
Den følelsen er vanskelig å beskrive, og jeg tror man bare kan få det i møte med kulturminner som tilhører ens eget opphav. Du kan få det som barn, med «dette har bestefar bygd, dette har oldefar bygd, den her har tippoldemor lagd» Og man tenker bare wow, tenk det, min oldefar, min tippoldemor… Folk du kanskje aldri har møtt, men forstår er avgjørende for din egen eksistens.
Men for kvenske slekter er det ofte slik at det oldefar bygde – det ble brent under krigen. Her i området ble det brent. Fra Lyngen hele veien herfra må du faktisk helt ytterst i Varanger før du kan si at «her ble det ikke brent eller bombet» Du må kjøre i ti tima østover nesten uten en eneste tissepause før du kan si at: her ble det ikke brent. Og det er hele det kvenske kjerneområdet! Derfor er de så dyrebare de husene og kulturminnene som står igjen. Som Kuivakoski og Sappen vanhakoulu, derfor er det så viktig at de blir fredet.
Bernt Isaksen, styremedlem i NKF og porsangerkven har i utstillingen «Met olema ja tulema olemhaan – Kväänit Porsangissa» på Porsanger museum fortalt sin historie: «…. vår slekt hadde et hus i Rotsunddalen. [anm.;det er litt sør herfra] Der var det også to tømmerkoier, fra 1837 på en fradelt tomt. På den ene koia var taket begynt å falle ned og den andre hadde intakt tak. Jeg tenkte at dette var verneverdig og tok kontakt med Nord-Troms museum. De spurte om koiene var samiske og jeg svarte at de sannsynligvis var av kvensk avstamning. Det var kvener som etablerte gården. Museet svarte at koiene ikke var verneverdig, men hadde de vært samiske, ville de vært verneverdige. Gården ble solgt […] og høsten 2017 ble [koiene ødelagt]**. Det er trist og vekker følelser i meg. Er det ikke verdt noe mer?», spør han.
Tre stammers møte, der det kvenske, samiske og etterhvert norske blandet både blod og byggestiler. Hvert eneste kulturminne har merker etter møter, vår felles historie og felles kulturarv.
Vi har minner om møter som er av det mer vonde slaget som i Riksantikvaren er inne på i sin begrunnelse;
«Gamleskolen i Sappen er også et kulturminne fra tiden med fornorskningspolitikk av den kvenske befolkningen».
Derfor er det ikke bare et kvensk kulturminne. Det er et norsk kulturminne og minne om et møte mellom kvensk og norsk, der en stor urett ble gjort mot en av partene.
Men vi har andre møter – lykkeligere historier om samarbeid, vennskap og kjærlighet. Som gruvebygdene der rallere fra hele Nordkalotten tok arbeide. Eller bureiserne, ofte østerdøler, som slo seg ned for å dyrke jorda i nord og giftet seg med kvener og samer, her i Reisa, i Grense Jakobselv, i Tverrelvdalen i Alta, i Målselv, i Bardu.
Før kulturminneloven endres og man setter en dato mye nærmere i dag enn dagnes årstall 1537 for automatisk fredning, så har vi ikke et skikkelig vern som sikrer at kvenske kulturminner som tjæremila i Alta eller koian i Rotsund faller utenfor kulturminneloven og mellom alle stoler og med enkel saksbehandling kan frigis til destruksjon – eller brannøvelse.
Det er en viktig jobb som nå gjøres gjennom Riksantikvarens fredningsstrategi med fokus på nasjonale minoriteter, med en grundig kartlegging og med å peke ut objekter som skal fredes. Kun med et godt kunnskapsgrunnlag kan man legge fra seg tvilen og ta neste steg.
For oss er det ikke tvil: Så tett vevd sammen er vår historie. 1917 må bli året for felles automatisk fredning av minnene etter disse tidlige møtene mellom forfedre, der det som er kvensk og det som er samisk bærer i seg møtene med det norske, russiske, finske, og andre på Nordkalotten.
Statsråd Ola Elvestuen engasjerte seg i tjæremilesaken og leverte i 2015 inn et skriftlig spørsmål til daværende klima- og miljøministeren: Har Riksantikvaren på noe tidspunkt vurdert å innføre en tilsvarende bestemmelse om automatisk vern av kvenske kulturminner som gjelder for samiske kulturminner, og hvis ikke, vil statsråden be Riksantikvaren om å foreta en slik vurdering?
Elvestuen skal vite at dette lille spørsmålet betydde mye for oss kvener. Det kom på et tidspunkt da vi møtte liten forståelse og alle pekte på hverandre, og oss, for hvor ansvaret lå.
Daværende statsråd henviste bl.a. til arbeidet med fredningsstrategien.
Jeg håper vi med fredningsmarkeringen i dag er nærmere til å kunne ta nettopp en slik vurdering, som ble etterspurt.
Paljon onnee, Raisilaisile! Paljon onnee, kväänile! Paljon onnee, Norjale!
Gratulerer til oss alle sammen!
Hilja Huru
Leder
Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto
** I etterkant av at talen ble holdt har det oppstått usikkerhet rundt hvordan koiene ble ødelagt. Det er derfor gjort en endring i teksten som ligger ute på kvener.no. Se: https://www.ruijan-kaiku.no/pressemelding-det-tyskerne-ikke-klarte-i-1944-klarte-det-offentlige-i-2017-usannheter-og-misforstaelser-om-nedbrenning-av-kvenske-kulturminner/