ETTERLYSNING: Inngikk din familie festekontrakter etter 2. verdenskrig på eiendommer de hadde bodd på og drevet i lengre tid før krigen?
NKF – RK har grunn til å tro at en del familier i Nord-Troms og Finnmark p.g.a. nød ble tvunget til å inngå festekontrakter for å få husbanklån til å gjenreise sine nedbrente hus etter krigen. Vi er interessert i å få kontakt med og informasjon om 1) familier, som først ETTER krigen for første gang inngikk festekontrakter – og 2) på eiendommer som de faktisk hadde bebodd og/eller drevet i lengre tid FØR krigen.
Videre er vi også interessert i å få kontakt med familier som lenge, og kanskje fortsatt, nedbetaler slik gjenreisningsgjeld.
Ta kontakt: festekontrakter@kvener.no
Vi har grunn til å tro at kvener og samer i Nord Troms og Finnmark, i årene etter krigen har måttet skrive under på slike dokumenter, som de bl.a. av språklige grunner ikke kunne forstå rekkevidden av. Konsekvensene av denne gjenreisningspolitikken kan for mange familier ha vært store, både hos kvenske og samiske familier.
En stor katastrofe danner bakteppet for dette: Evakueringen og nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark i 1944-1945. Folk ble tvunget til å forlate sine hus, låver, husdyr, uthus – og da de kom tilbake, var kort sagt alt de eide nedbrent og borte. Dette var verdier slektene hadde bygd opp gjennom generasjoner – med hardt arbeid hadde de bygget et grunnlag for kommende generasjoner, noe som med ett var lagt øde.
I forbindelse med gjenreisningen ble Husbanken (1947) etablert. For å få husbanklån ble det krevd fra myndighetenes side at folk måtte dokumentere eierskap, eller vise til tinglyst hjemmel til sin eiendom. Mange mennesker i Finnmark og Nord Troms hadde ikke papirer på, eller kunne dokumentere dette. De hadde bare bodd der på sine slektsgårder og husmannsplasser, mange i generasjoner, uten at noen hadde gjort krav på slik dokumentasjon. Når Husbanken og andre banker ikke ville utbetale lån uten slik dokumentasjon, ble dermed folk tvunget inn i statlige festekontrakter hvis de ville gjenreise sine hus. Dette fordi panteobligasjon i en eiendom, kunne bare bli tinglyst når obligasjonen var utstedt av den som har tinglyst hjemmel til eiendommen – som var staten. Dersom folk ikke hadde tinglyst hjemmel til eiendommen de ønsket å bygge opp igjen, på tross av at de hadde bodd der lenge før krigen, ville altså ikke kunne få lån på huset.
Da folk kom tilbake etter evakueringen i nord, hadde de stort sett kun det de sto og gikk i, og det var stor fattigdom blant folk. Det betyr at folk da de kom tilbake til sine nedbrente eiendommer etter krigen, ble faktisk tvunget til å enten kjøpe eiendommen (noe de færreste kunne) eller inngå festekontrakter på sine egne eiendommer, for å få gjenreist sine hus. Dette også fordi krigsskadeoppgjøret gikk sent, det var stor inflasjon, og beløpene som kom til gjenreisning var små og dekket ikke i nærheten de reelle utgiftene til å gjenreise de nedbrente bygningene.
Et spørsmål vi stiller, er om disse festekontraktene ble lovlig inngått i årene etter krigen, når familier som inngikk disse festekontraktene kan ha drevet og/eller bodd på sine plasser i lang tid før krigen, kanskje i flere generasjoner. Slike forhold kan trolig dokumenteres ganske godt via folketellinger og kirkebøker, samt andre dokumenter.
Noe av bakgrunnen for etterlysningen er at NKF – RK har i de seneste årene fått rapporter om økende konflikt rundt bruksrettigheter, bl.a. mellom Statskog og lokalbefolkningen i Kvænangen og omegn. Tidligere urett mot kvener og sjø-samer i området og den alders tids rett folkene i området har opparbeidet seg er til dels uavklart. Den pågående prosessen rundt Hålogaland-allmenningen er knyttet til dette. I tillegg har vi fått rapporter om at trolig er ny urett er i ferd å begås. Dette er bunnet i de uklare festekontraktene som i ytterste konsekvens kan føre til at folk i dag tvinges fra sine slektsgårder og forfedres eiendommer p.g.a. uenigheter rundt disse kontraktene. I tillegg mottar vi altså klager fra kvener som hindres i å hevde sine bruksrettigheter og slik hindres i å holde tradisjonskunnskap i hevd.
Det mangler en utredning av historiske rettigheter for den kvenske befolkningen som helhet, og for lokalbefolkningen i Nord-Troms, som i stor grad sammensatt av kvener og sjø-samer, er det bred usikkerhet i påvente av Hålogaland-allmenningen.
Vi vil altså ha kontakt med personer som har slike historier i sin familie, samle saker, brev/kontrakter og dokumentasjon. Vi ønsker først og fremst å få en oversikt over situasjonen og mengden slike saker, og dernest vurdere om og eventuelt hva vi kan gjøre videre.
Kontaktpersoner:
Kai Petter Johansen, tlf 97 69 42 43
for Nærings-, Utrednings- og Rettighetsutvalget under Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto
Hilja Huru, tlf 92 09 20 03
leder – johtaja for Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto