Väkkärä/Vækker er «forstaden» til Børselv/Pyssyjoki. De første innbyggerne i Vækker var kvænen Isach Erichsen og hans familie. Det kvænske språket brukes fremdeles av de som kan det. Samiske medier har forsøkt å fremstille Vækker som en sjøsamisk bygd. Det blir helt feil for folk i Vækker.
Av Svanhild Wilhelmsen
Alfred er fra Väkkärä/Vækker i Porsanger kommune. Väkkärä er en «forstad» til kvenbygda Pyssyjoki/ Børselv. Alfred er sønn av Väkkärän Isaakin Niileksen Leena som vokste opp i gamle Vækker, og Aaron Villi/ Aron Wilhelm eller Väkkärän Villi hvis mor var fra Syyrkoppa/Surbukt og far fra Palojoki/Brennelv. Alfreds far ble tidlig foreldreløs fordi faren omkom på sjøen og moren døde av sykdom.
En fin barndom
De første leveår var han opp hos sine finske slektninger i Palojoki/Brennelv, helt til hans kvænske besteforeldre i Syyrykoppa/Surbukt tok han til seg. Der vokste han opp og besteforeldrene ga han et jordstykke som i dag kalles for Gammeljorda. Etterhvert giftet Aron Wilhelm seg med nabojenta Lena som var hans tremenning. Aron Wilhelm og Lena fikk syv barn. Alfred hadde en fin barndom i det som mange i dag kaller «Gamle Vækker», i lag med søstrene Anna og Soffi (Sofie) og brødrene Jussa/Johan, Antti/Andreas, Eekeli (Egil) og (Jalmari) Hjalmar. Det var mange lekekamerater hos naboene også: Rastin (Rasmus sin) Jussa (Johan) Anttuni (Anton), Jouni (Jon), Soffi (Sofie) og Lyyti (Lydia,) Syrttin Jounin (Jon Sivertsen sin) Tekla, Eliita (Elida), Kirsti (Kristine) og Valtemaari (Waldemar), Ruron (Skogen sin) Sverre, Astrii (Astrid) Hookkuni (Håkon), Äärli (Erling), Aletta (Alette) og Taakny (Dagny).
Familien levde av jordbruk og fiske. Faren Aron Wilhelm var i tillegg svært flittig å tjene penger på annet arbeid, f.eks. i fiskeværene, veiarbeid , telegrafarbeid og liknende. Han reiste også i mange år til Karasjok for å selge vadmel, vevde band, vevde tepper, kirjavanttuut (votter) og andre håndverksprodukter som kona og andre kvænkvinner i Väkkärä hadde laget.
De første i Vækker
De første innbyggerne i Vækker var kvænen Isach Erichsen og hans familie, Alfreds tippoldefar. Han bosatte seg i Syyrykoppa (Surbukt). Kvænen Vilkon Aaro (Aron Wilhelmsen) kom fra Repovuono (Repparfjord) hvor hans far, kvænen Vilko (Wilhelm) hadde slått seg ned. Vilko Aaro giftet seg med Isach Erichsens datter og bosatte seg i Syyrykoppa. Isach Erichsens sønn Isach Isachsen ryddet jord og bygde opp gården ved sjøen en kilometer mot nord, det er dette stedet Väkkärä, som er opphavet til navnet Vækker. Isach Isachsen var en geskjeftig og ruvende skikkelse med høy latter. Han var en svært flittig jordbruker, fisker og båtbygger. Han eide alle jordstykker på begge sider av Piipahta, blant annet Tupakenttä, Jounikenttä, Vægteren, Nedrejord, Äijänlaata og Kenttänpää.
Egen bakerovn
Gården hadde egen paakariuuni (bakerovn). Det var en vanlig kvænsk skikk at flere gårder gikk sammen for å bygge bakerovn. De samlet seg rundt bakerovnen med jevne mellomrom for å bake brød. Hans eiendom har en lang strandlinje, og bygdas befolkning har i generasjoner hatt sine sjøhus og fiskehjeller med fugleskremsler (väkkärä) på eiendommen. I gamle dager kom oppkjøpere fra Honningsvåg (Elde, Tokle, Bull) med sine båter til Väkkärä for å kjøpe fisk, bær, kjøtt, skinn, smør, og liknende.
«Våres avdøde Vækker» og kvænsk språk
Isach ble blant folk kalt Vanha Väkkärä eller Russe-Isak. Det siste fordi det sies at hans forfedres slekt skal være fra områder nær Russland. Det var heller ikke uvanlig at kvæner ble omtalt som russere. I eldre slektsdokumenter er han i likhet med de andre som kom først oppført som kvæn. Han er blant etterslekta gjerne kalt Meiπän Väkkärä vaina, som betyr: våres avdøde Vækker.
Det daglige språket i Vækker var helt frem til 1970 tallet finsk, eller det man i dag kaller kvænsk. Hovedspråket i alle hus var kvænsk. Det kvænske språket brukes fremdeles av de som kan det. I dag oppleves det som et tap for mange fra Vækker at muligheten til å lære forfedrenes og foreldrenes språk er blitt aktivt motarbeidet. Det kjennes heller ikke godt at det ikke blir lagt til rette at for at kvænene kan lære kvensk i dag.
Noen av de gamle kvænene i Vækker kunne også mer og mindre norsk, samisk og pomorrussisk. Alfred lærte samisk som 16-åring i Karasjok mens han var dreng hos sin bror Andreas som hadde giftet seg og bosatt seg der. Norsk lærte han på skolen i Pyssyjoki/ Børselv, men ordentlig først på Sunnmøre under evakueringen.
Flere kvæner fra Vækker
Navn på etterkommere av disse første mennesker i Vækker er blant annet Aaron Feetu (Fredrik Aronsen), Hannan Leena, Feetun Sammu (Samuel Fredriksen) hvis kone, Josefine fremdeles lever på Helsetun, Simonin Soffi (Sofie Nyby) som giftet seg med Jousepin Jussan Sammu (Samuel Nyby) fra Sokkuvuono (Østerbotn) (Nyby), Syyrttin Jouni (Jon Sivertsen) som abonnerte på finsk avis og giftet seg med Liisan Anni (Anna Sivertsen) fra Tyllyruto (Ildskog), Väkkärän Maija (Vækker Maja) som ble gift i Rautusniemi (Stabbursnes), Tiinan Rasti (Rasmus Israelsen) som giftet seg med Kermunnin Juhaaniin Leena Maija (Lena Maja), Isaakin Jousep (Josef) og Niileksen Kreeta (Margrete) som begge ble gift i Hestnes.
En annen kvænsk familie som ryddet jord og bosatte seg i Vækker var Ala Sammu fra Pyssyjoki/ Børselv og Anteruksen Leena fra Tyllyruto (Ildskog), deres datter Ruron Priita (Brita Skogen) giftet seg med Juhanin Jouni (Jon Johansen Skogen) fra Mouruniemi
(Mårnes). Deres datter Ruron Astrii (Astrid Josefen) bor i dag i Hukkaruto (Ulveskogen), Pyssyjoki/Børselv.
Den mest kjente kvænen fra Vækker i 2008 er Solgunn Hesjevoll som er en av to hovedpersoner (den andre er Aaronin Jussan Terje) i filmen «The language of my heart». Solgunn er datter til Niileksen Leenan Soffi eller Aaron Villin Soffi. Barna i Vækker på 60-70 tallet som ikke hadde henne som tante kalte henne for «Haldor-Sofie». Mannen hennes var Haldor Persen. Han snakket også kvænsk.
Gud og «manalaiset»
De gamle kvænene i Vækker var religiøse. De var kristne, og det var forsamling i hjemmene eller i andre bygder hver søndag og andre helger. Ämmi (bestemor) har fortalt at selv om de var trette etter ukas arbeid, gjorde de hva de kunne for å delta i forsamling. Det var en viktig del av livet for dem. Da sang de på kvensk fra en stor sangskatt, (denne burde vært tatt vare på). De leste og talte på kvænsk. Det er også fortalt at kvænsk var det vanlige språket på forsamling i alle bygder rundt Porsanger fjorden. De talte på kvænsk og det ble oversatt til samisk eller norsk ved behov. Alfred Wilhelmsen har helt frem til nå deltatt i forsamling når det har vært mulig. Samtidig var Vækkerkvænene overtroiske og trodde på manalaiset/underjordiske.
Kvænsk kulturarv
Kvænene kom med jordbruket til Finnmark Alfred forteller at de på gården i Väkkärä hadde tømmerhus i halvannen etasje og stort tømmerfjøs, tømmerstabbur og høyløe. Gården ble brent av tyskerne i 1944. De hadde kyr, sauer og hest. Hesten ble brukt som fremkomstmiddel, til pløying, vedkjøring og annet arbeid på gården. Astrid Josefsen forteller at Alfreds søster Anna var spesielt flink til å ri. Det fortelles også at Vilkon Aroo brukte okser som trekkdyr til pløying og kjøring. Vilkon Aroo har satt evige spor etter seg i Väkkärä idet Aaronsokka, Aaronoja (bekken), Aaron Vesipahta (Vannberget) er oppkalt etter han.
Alfreds far hadde en stor nordlandsbåt, for tre roere, som var laget av kvænen Hansin Antti i Časkil. Til den brukte han både seil og årer. Han hadde også en spissbåt. De tørket fisk og solgte. Fordi fjorden frøs om vinteren lagret de fersk fisk til familien i sneen. Fersk torsk, hyse og sei ble solgt til folk. Alfred forteller at før krigen da de bodde i gamle Vækker var det så lett å fiske, at han pleide å sette vann til fisken å koke på ovnen, så rodde han ut, fisket en kokning, sløyde fisken og vasket den i sjøvannet, og da han kom inn på kjøkkenet var vannet akkurat kokt opp og fisken kunne legges rett i gryta.
Laget alt selv
Kvænene var flinke snekkere og smeder. De laget alt selv; blant annet bogtre, tønner, stamper, sleder, kjelker, stoler og senger og andre møbler. Ruron Antti (Anders Skogen) var en snar og hjelpsom snekker og tømrer. Han var ugift og han utmerket seg ved å hjelpe andre. Anders laget bogtre for folk rundt hele Porsangerfjorden. Han bodde da på gårdene og tilpasset bogtreet til hver enkelt hest.
Låser, børser, beslager, matorauta/makkgreip og alt annet de trengte av jernarbeid laget de kvænske smeder selv. De var svært dyktige og konkurrerte seg imellom. En viktig del av livsgrunnlaget for kvænene var jakt og fiske. De laget fiske- og jaktutstyret selv, som sneller, stenger, snarer, feller, stengsler og annet. Alt de laget både av jern, tre og annet har egne kvænske navn og uttrykk. Dette er i likhet med blant annet håndarbeide som kvenkvinnene utførte endel av kvænsk kulturarv.
En kvænsk bygd?
Som klesdrakt brukte de gamle kvæner i Vækker kvit, farget eller stripet kangastakki (vadmelskofte) av hjemmevevd vadmel. Noen var pyntet med et smalt hjemmevevd band kalt holpi. De hadde sauer og de brukte ulla til å lage klær til seg og sin familie, i tillegg solgte de eller byttet ullprodukter til reinskinn og reinkjøtt med samene. Av praktiske grunner gikk de mer og mer over til å bruke farget klede og mønstrete stoffer som de kjøpte. Kjøpt klede var dyrere enn hjemmevevd vadmel. Det kan synes som at klær av kjøpt klede etterhvert ga mer status enn klær av vadmel.
En annen ting er at det måtte være en lettelse for kvænkvinnene å kunne kjøpe stoff for å sy klær, fremfor å veve alt selv. De brukte også dork, findork med pen knapp øverst, og arbeidsdork. Ruron Priita (Brita Sofie Skogen) var spesielt flink i håndarbeide. Hun sydde saueskinnsjakker som hun foret, dork, og andre klær både til sin egen familie og for salg. Hun vevde og laget kangas/ vadmel, pumpulikangas (bommullsvadmel), paulat (skalleband) og palmikot (flettede band). Raanot (stripede ulltepper) og annet ble solgt til samene. Den siste vinteren hun levde (1949) sydde hun 18 par skaller. Skaller var vanlig fottøy i kulda både for kvæner, samer og nordmenn. Hun sydde og vevde på bestilling. Det er også fortalt at kvænungdommer fra Børselv ble av skolen som var drevet av Finnemisjonen tilbydd gratis samekofte mens de var elever på ungdomskolen i Karasjok (Fortsetter under bildet)
Kvæner i kofte
Bilder av de gamle kvænene i kofte er kanskje en av grunnene til at mange synsere hevder at befolkningen i Vækker egentlig var samer. Samiske medier har gjort forsøk på å fremstille Vækker som en sjøsamisk bygd. Det blir helt feil for folket i Vækker. De første innbyggerne i Vækker var kvæner. Det kvænske språket har vært dominerende i alle familier i mange generasjoner. I tillegg har folk regnet seg som finsk eller kvænsk. Britta Wilhelmsen, som har drevet med slektsforskning, har for mange år siden kunnet vise at de var kvæner. I undertegnedes barndom var det ikke så mye snakk om kvener. Vi lærte om vår finske bestemor, Miikon Priita fra Billefjord, som ved nærmere undersøkelse viser seg å være kvæn.
At Alfred og resten av befolkningen i Vækker snakket finsk, var helt normalt. Etterhvert på 60-70 tallet fikk man den oppfatning at børselvfinsken var noe annenrangs. Det var i Vadsø de snakket ordentlig finsk. Senere undersøkelser har vist at det i realiteten ikke er store forskjeller mellom de kvænske dialektene i vest og øst Finnmark. Det er gledelig å se at samene har fått hjelp og midler til å ta vare på sitt språk og sin kultur. Dette har vært til stor inspirasjon for kvænene. Man kan fristes til å tenke at kvænene har det samme behovet for å lære sitt språk og utvikle og ta vare på sin kultur.
Folket i den lille kvänbygda har savnet og savner fortsatt det kvænske språket i offentlige sammenhenger, for eksempel informasjonstavlene i Børselvosen naturreservat som strekker seg langt inn i Vækker-området, og er skiltet på flere andre språk. Det har med vår kvænske identitet å gjøre.
Kilder:
Alfred og Britta Wilhelmsen
Bjørnar Josefsen
Astrid Josefsen
Helen Eriksen
Solgunn Hesjevoll
Agnes Eriksen
Agnes Hansen
Terje Aronsen