Tidlig historie – fram til 1100-tallet
Begrepet kven finner vi første i gang i Ottars beretning fra 800-tallet, samtidig med begrepene finn og nordmann. Før denne beretningen har vi ikke skriftlige kilder. Kvener har dermed vært en viktig del av befolkningen i all dokumenterbar historisk tid. Ottar beskriver et folk med eget språk, kultur og skikker, som skiller seg ut fra de to andre folkegruppene i området. Området kvenene bodde i ble kalt Kvenland.
1100-1850
På 1100-tallet endret forholdene seg i Norge, som i resten av Europa. Det finnes lite skriftlig materiale fra denne tidsperioden som kan beskrive kvenene spesielt. To faktorer endrer rammene: Stor grad av nyinnflytting, og sterkere stater.
Allerede på 1400-tallet opererte den norske stat med kven som kategori. Kvenene er blitt et skatteobjekt, og begrepet blir etterhvert et etnisk begrep. Befolkningen brukte nok ikke begrepet om seg selv. Det er senere blitt «adoptert», og er i dag stort sett et begrep de fleste kvener kan identifisere seg med.
I hele denne perioden var myndighetene positivt innstilt til alle befolkningsgruppene på Nordkalotten. Samer, nordmenn og og kvener levde sammen i landsdelen uten store interessekonflikter. Det var tre forskjellige kulturer, og språk, som levde side ved side. Eventuelle konflikter kunne løses ved giftemål. På den måten kunne interessene til de enkelte familiene ivaretas, og staten kunne hente ut skatter fra hele regionen.
Topografiske beskrivelser av kvenene fra denne perioden er svært positive. Kvenene beskrives som arbeidsvillige, lærevillige og renslige! De badet og tok sauna jevnlig, i en periode hvor personlig hygiene ikke var spesielt oppskattet.
Utover 1700-tallet var det viktig for nasjonene å kunne dokumentere at de hadde bosetning i de forskjellige regionene. Grensene i nord skulle lages, og i den forbindelse ble det viktig å ha nordmenn i områdene. Også kirka var aktiv i «fornorskningen» av områdene. Den dansk-norske stat hadde likevel i hele perioden en stor aksept for at det var flere kulturer i nasjonen.
1850-1945
I denne perioden hadde myndighetene i Norge undertrykking som et uttalt mål. Omfattende tiltak ble satt i system slik at kvenene og andre minoritetsgrupper skulle glemme sitt språk og sin kultur. Dette ble målet for omtrent alt som kan kalles distriktspolitikk på den tiden. Det ble iverksatt både militær og sivil overvåking, og en del yrker var ikke lov å ha for kvenene. I tillegg har tiltak knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold og næringer støttet opp om denne politikken. Kvenene ble sett på som en sikkerhetsrisiko. Spesielt var finnene, og dermed kvenene, ansett som mulige overløpere til Sovjet, og dermed en stor sikkerhetsrisiko.
Også rasemessige forhold knyttet til sosialdarwinismen var i perioder sentrale elementer i fornorskningspolitikken. Nordmenn ble sett som en høyerestående rase enn kvenene.
1945-2000
I etterkrigstida satte «den kalde krigen» sitt preg på myndighetens syn på kvenene, men mangel på tiltak og offisiell politikk overfor kvenene må i hovedsak knyttes til at det, etter myndighetenes syn, ikke var mulig å få del i velferdsgodene dersom en ikke var «norsk». Kvensk språk og kultur var et hinder for å delta i utviklinga, og begrepet kven fantes ikke i det offentlige i flere tiår.
Da den etnopolitiske bevegelsen vokste fram i det samiske miljøet, ble kvenene definert som innvandrere av de norske myndighetene, dette til tross for at kvenene har vært bosatt i Norge i flere hundre år.
Det var først ved Norges ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1998 at kvenene ble akseptert som en norsk minoritet, som har krav på tiltak og beskyttelse av sin kultur og sitt språk.
Kvenbegrepet
Kvenbegrepet er og har vært et omdiskutert tema, både etymologien og den praktiske betydningen av begrepet. Ruijan kvääniliitto – Norske kveners forbund har arbeidet for bruken av kvenbegrepet og at dette skal bli oppfattet som et etnonym.
Det kan i alle fall fastslås at det er et gammelt begrep det er snakk om. I kong Alfred av Englands oversettelse av Osirinius Verdenshistorie får man kjennskap til ”Kvenland ”, ”Cwenland” eller ”Cwenaland ”. Dette var opplysninger kongen hadde fått hos Ottar som besøkte ham i 890 e. kr og fortalte om landet han kom fra. I Egils saga fra 1200-tallet beskrives det forhold der kvener og Kvenland blir brukt som kjente begrep. Islandske annaler og beretninger inneholder også disse begrepene om folket og områdene i Skandinavia.
I middelalderen var kvenene et folk eller en folkestamme som skilte seg fra nordmenn, kareler og samer. Kvenland var deres geografiske basisområde, øst for det nordlige Norge, sør for Finnmark og nord og vest for det som var karelernes land. Begrepet Kvenland kan ha språkhistorisk rot i kainu(u) og kainuunmaa ( maa= land ). Den gamle nord-norske formen av ordet kven(i)n som i gammelnorsk har formen hvein, i urnorsk formen hvain, ”som betyr lavtliggende fuktig land” Det gammelgermanske ordet hwaino har antakelig den samme betydning. Begreper som Kvenland og Kainuunmaa er betegnelser som geografisk passer bra på kystlandskapet rundt den nordligste delen av Bottenviken. Det vil da videre si at en ”kven” blir betegnelsen på en som bodde i dette lavtliggende fuktige landet i middelalderen.
Professor Jouko Vahtola fra universitetet i Oulo har arbeidet med kvenbegrepet både historisk og lingvistisk. Han sier ”Østerbottenskusten. Bottenvikens kustområdet i Finland sedan gammalt er känd som Kainuu eller Kainuunmaa ‘kainuulandet’, Bottenviken som Kainuunmeri ‘Kainnuuhavet’ ock kustbefolkningen som kainulaiset ‘kainuu- borna'».
Senmiddelalderens norsk-danske diplomati skilte klart mellom kvener, samer, nordmenn, russere og karelere. Kvenene finner vi ofte omtalt som reisende handelsfolk som drev handel på Nordkalotten. De kom fra innlandet og drev handel på de norske markedene og helt ut til fiskeværene.
Noen mener at en ikke skal bruke kvenbegrepet. Venke Olsen argumenterer med at kven er det norske navnet på finlendere og at det alltid har vært et utgruppenavn. For Olsen er ”finne” et inngruppenavn mens kven er ”utgruppenavnet”. Olsen mener at det er 2. og 3. generasjons finlendere i Norge som ønsker å identifisere seg med kvenbegrepet. Olsen mener at kvenbegrepet ble tatt opp igjen i det akademiske miljø, basert på vitenskapelige kriterier og som et resultat av behovet for et mer presist begrep. Begrepet tok fra det akademiske miljø veien over til å bli et identitetsbegrep uten å ha noen klar referansegruppe.
En som definerer kvener som en av finsk opprinnelse som bor og lever i Norge er Lasi Saressalo. Han skisserer opp fem etnisitetsfaktorer, i sin doktoravhandling Kveenit, som er særegne for den kvensk befolkningen i nord norge. 1) språkets betydning som etnisitetsfaktor 2) at man kjenner sin historie, familie og slektskapsbakgrunn. 3) gruppebevissthet og bruken av etnonym, 4) etnografisk symbolikk, 5) læstadianismen som felles religion.
Einar Niemi tar i artikkelen ” Kven et omdiskutert begrep” til orde for bruken av kven som et begrep. Han konkluderer med at kvenene aldri har hatt et eget inngruppenavn som fullt ut har blitt akseptert av alle aktørene både i inngruppa og i utgruppa. Kvenbegrepet har derimot alltid vært kjent for alle parter. Kvenbegrepet er også et begrep som gir en tilstrekkelig etnisk ramme uten å gi assosiasjoner til rikspolitiske og nasjonale finske forhold. ”Finne” er et begrep som ofte blir assosiert med det samme enkelte steder. Niemi skriver videre at kvenene som gruppe etter hvert har skilts seg så kraftig fra finlandsfinlenderne at kulturmønstre verken kan sier å være norske eller finske, men må betraktes som kvensk.
Kvenbegrepet var også i utgangspunktet et verdinøytralt begrep. Det var fra midten av 1800-tallet og særlig fra sekelskiftet 1800 –1900 at kvensk ble knyttet til et sterkere odiøst innhold både nasjonalt og lokalt. Demografisk var det en sterk befolkningsvekst og det ble knappere med ressurser, særlig i Øst-Finnmark. Dette førte til lokal misnøye med den kvenske bosetningen. Særlig var det mange klager under vårtorskefisket om at det store antallet kvenske sesongfiskere førte til trengsel på feltet. Fra myndighetene ble det stadig oftere snakk om den finske fare. Kvenene opplevde, i likhet med samene, denne holdningsendringen som innebar diskriminering både fra den norske befolkningen og fra offisielt hold. Frykten for at kvener kunne være potensielle femtekolonister ved en eventuell konflikt ble åpent kommunisert fra myndighetene. Einar Niemi og Knut E. Eriksen har i boka «Den finske fare» vist hvordan den norske oppmerksomheten mot kvenene var styrt av den norske trusselvurderingen av eventuelle ytre farer. Sammen med de sosialdarwinistiske strømningene som var særlig sterke fra 1880-årene dannet de sikkerhetspolitiske vurderingene et bakteppe som resulterte i en nedvurdering av samisk og kvensk språk og kultur.
Kvensk som begrep var i mange år dermed et utgruppenavn. Men fra 1960 startet en prosess som på mange måter revitaliserte kvenbegrepet. Det er verdt å nevne at sentrale aktører i denne prosessen var historikere og lokalhistorikere som publiserte materiale om kvensk historie. Flere av disse, som Einar Niemi og Hans Kristian Eriksen, brukte ikke kvenbegrepet aktivt i de tidligere delene av sitt forfatterskap. Samtidig var det også en stor tilflytting av finlendere som tok seg arbeid i den norske fiskeindustrien på 60- og 70-tallet. I den voksende etnopolitiske debatten var det dermed et behov for å skille mellom de som hadde bodd i Norge i flere hundre år og de som kom på 60- og 70-tallet for å ta arbeid.
I dag kan en si at kvenbegrepet har etablert seg som et inngruppenavn, selv om enkelte foretrekker å bli kalt norskfinner. For å synliggjøre at det er én nasjonal minoritet, vedtok Stortinget i 2011 at gruppen skal omtales som kvener/norskfinner.