Innspill om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport

GENERELLE KOMMENTARER

Overleveringen av rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen til Stortinget bærer med seg håp, og vi foreslår 1. juni som nasjonal markeringsdag for forsoning. Kommisjonens arbeid har avdekket “et mørkt kapittel” i norsk historie. Et kapittel som skal lukkes, men ikke glemmes. Kommisjonsrapporten varsler om et veiskille, og er derfor en uhyre viktig sak for kvenene. Den marginale plassen Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (Nkf-Rk) har fått til rådighet, gjør at vi må fokusere på det som bekymrer oss mest.

Nkf-Rk slutter seg i hovedsak til kommisjonens forslag til tiltak. De vil utvilsomt bidra i retning av forsoning. Det fremkommer likevel urovekkende svakheter i rapporten vi er nødt til å peke på, og vi må også ta fram tendenser og holdninger i samfunnet som påvirker kvenenes anseelse og innflytelse. Våre tillitsvalgte har unisont spilt inn stor bekymring rundt den lave kunnskapen om og forståelsen for kvenenes historiske betydning på Nordkalotten. Manglende forskning, og også anvendelse av den eksisterende kunnskapen, gjør at “Sannheten om kvenene” ikke har kommet fram i rapporten. Dette bør være et varsko.

Framstillingen av kvensk historie i kommisjonsrapporten er kortfattet, og til dels mangelfull. Dette kan gi et skjevt bilde av kvenenes historiske betydning når det gjelder næringsliv, kultur, levemåte, håndverk og teknologi på hele Nordkalotten, og dermed også for utviklingen av den kulturen både nordmenn, samer og kvener nyter godt av i nord, og hvordan dette har beriket hele landet. Det som bekymrer Nkf-Rk er signalene som har kommet om at «vedtak fattes på bakgrunn av det som står i rapporten, ikke det som mangler». Det er en utbredt redsel blant kvener for at kunnskapsmangelen kan føre til at situasjonen forverres for dem på enkelte områder. For å oppnå forsoning, må en dypere forståelse og respekt for kvenenes historie, kultur og betydning for samhandling og utvikling på Nordkalotten ligge til grunn.

Forsoningsarbeidet må være målrettet inn mot dem det gjelder, og særlig i nord betyr dette blant annet at tiltak for samer og kvener må ses parallelt, så det ene ikke overkjører det andre. Myndighetene må videre legge til rette for at det blir en samhandling på tvers av nasjonalstaters grenser, der ivaretakelse av kvensk kultur og samfunnsliv er et mål.

Kunnskapsmangelen er stor i opinionen, men også i forvaltningen og blant politikere. Holdningene hos de øverste myndigheter er fastgrodd, og gjenspeiles i vedtak som fattes og signaler som sendes. Dette har og har hatt alvorlige konsekvenser. Et avgjørende skille ble satt i 2006. Nkf-Rk sendte 24.04.06 et brev til Det kongelige arbeids- og inkluderingsdepartement om «Utredning om kvenenes rettigheter». Sju måneder senere, 09.11.06, avgjør statsråd Bjarne Håkon Hansen kvenenes skjebne: ‘’Bestemmelsen innebærer et krav om at kvenene må ha vært etablert i sine bosetningsområder før disse områdene kom inn under den norske stats fulle suverenitet, for å bli betraktet som urfolk i ILO-konvensjonens forstand.’’ Videre: ‘’Kvenene vil derfor ikke være omfattet av definisjonen av urfolk i ILO-konvensjon nr. 169, artikkel 1. Jeg ser av den grunn ikke behov for å sette i verk en utredning om spørsmålet om kvenenes rettslige stilling knyttet til ILO-konvensjon nr. 169.’’

Landets høyeste myndighet så på kvenene som innvandrere, og underslo kvenenes dokumenterte historie og tilstedeværelse i Nord-Norge, bl.a. i grenseområdene i Indre-Finnmark (Tana, Karasjok, Kautokeino) før Grensetraktaten av 1751. De eldste skriftlige kildene dokumenterer kvensk bosetting fra 1500-tallet. Denne handlingen har vært avgjørende for holdninger som har etablert seg. Stortingsflertallet kjenner ikke innholdet av ILO-konvensjonen der det brukes begrepet  “landrettigheter”. I samfunnsdebatten er dette omskrevet til “territorier”, og kvener blir i tilspisset debatt omtalt som “kolonister”. Dette kan føre til ytterligere marginalisering, og være pådriver for forskjellsbehandling og konflikt. Selv kommisjonsrapporten inneholder formuleringer, utvalg og perspektiv som kan forsterke negative inntrykk og holdninger, og i verste fall bygge opp om vedtak som vil forringe kvenenes mulighet til å utøve sin kultur. Myndighetene har et ansvar for å fjerne enhver tvil om kvenenes tilhørighet i Norge. Det bør gjøres ved en uforbeholden unnskyldning fra Stortinget, og samtidig må det slås fast at kvener er et opprinnelig folk i landet. En utestengelse av kvener fra det å være fullverdige medlemmer i det norske samfunnet, er i praksis en ny omdreining i fornorskingspolitikken. Kvenene ønsker å oppleve seg selv som jevnbyrdige med majoritetsbefolkningen og de andre minoritetene. Ansvaret for å bygge opp dette ligger hos myndighetene. Sosial tillit og tillit til myndigheter er viktige forutsetninger for forsoning.

Så sent som i 2020 kom rapporten “Kulturell berikelse og politisk besvær” fra Telemarksforskning på bestilling fra myndighetene. Organisasjonene som representerer nasjonale minoriteter, trykket den til sitt bryst. Endelig ble de hørt. Rapporten viste i hovedsak det kvenene hadde hevdet i flere ti-år: “Det bør vurderes å opprette et direktorat for de nasjonale minoritetene. Det bør utvikles konkrete mål for politikken overfor den enkelte minoritet. Terskelen for å oppsøke minoritetenes egne institusjoner og representanter for minoritetene må senkes. Dialogarenaen Kontaktforum bør avvikles i sin nåværende form, og erstattes eller suppleres med bilaterale møter mellom KMD og representanter/organisasjoner innen de enkelte minoritetene. Det foreslås å sette i gang et kartleggingsarbeid om kunnskapsnivået om nasjonale minoriteter i kommunene og fylkeskommunene, med sikte på å få på plass langsiktige tiltak for å følge opp de forpliktelsene kommunen har”. Desto større ble sjokket da Stortingsmeldingen kom. Målene i den var svært vage, kvenene og de andre nasjonale minoritetene sine behov ble i realiteten lagt i en skuff: “Nasjonale minoriteter deltar aktivt i samfunnet og kan uttrykke og videreutvikle sine språk og sin kultur. Nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser. Nasjonale minoriteter får gode og likeverdige tjenester”. Gjentatte forsøk på å få fram rapporten fra Telemarksforskning, har ikke ført fram, det årlige dialogmøtet mellom nasjonale minoriteter og myndigheter fortsetter i samme spor, og fornorskingspolitikken lever videre.

Selv kommisjonsrapporten sender signaler som bekymrer. Det vises til rapportens kap. 21. Sjøsamisk fiske og fiskeripolitikk. I dette kapittelet omtales kvenene i generelle ordelag, mens kapittelet omfatter detaljerte beskrivelser av sjøsamiske forhold. Dette på tross av at forholdene og begivenhetene det vises til, rammet kvenene på lik linje med sjøsamene. Tilsvarende i kap. 8.7.2 Den “sjøsamiske tilpasningsformen”, der kvenene ble utsatt for de samme utfordringene. Eksempelet om kun sjøsamisk utnyttelse av øyer og holmer i Porsangerfjorden kan virke tendensiøst, da kommunen har og har hatt en betydelig andel kvenske innbyggere som høstet på samme vis,  og ble utsatt for de samme tilpasninger. Folketellingen fra hhv. 1779, 1801, 1825 og 1865 viser betydelig andel kvensk befolkning i fjordbygdene Lakselv, 79%, Børselv, 93%, Stabbursnes, 39%, Kistrand, 33%, Billefjord, 18%, Leirpollen, 22% og Kjæs, 31%. Begrepet «sjøsamiske områder» blir systematisk brukt i rapporten om områder som også har og har hatt betydelig kvensk bosetting. Den ensidige betegnelsen, sjøsamiske områder, og mangelfull etnografisk beskrivelse av kvenene, bidrar til å marginalisere kvenenes eksistens og kultur, og vil ha konsekvenser når tiltak skal etableres. Kvenene har i århundrer vandret i og bebodd områder på Nordkalotten og må ha preget det lokale levesett og kulturen i betydelig grad.

Mange steder har kvener vært de første faste bosettere selv om det i disse områdene sesongvis bodde samer, som i all hovedsak var et nomadisk folk. Det vises i den sammenheng bl.a. til de Nordnorske samlinger, transkripsjoner fra 1700-tallet, utgitt av Etnografisk museum der kvenene beskrives som bofaste, dyrker jord, har bygninger av tømmer, er gode håndverkere, bygger bruksbåter og jekter, produserer handelsvarer som de bytter med samer og nordmenn og driver reindrift (sytingsrein), fangst og fiske.

Framtiden må bygge på likebehandling mellom de ulike minoritetsgruppene. Ikke minst i nord der de fleste innbyggerne er et produkt av de tre stammers møte: De er kvener/samer/nordmenn. Dette utgangspunktet vil være et konfliktdempende tiltak, og det må jobbes planmessig for å endre holdninger på alle nivåer i samfunnet.

Det synes å være en trend at den historiske dokumentasjon av kvenenes tilstedeværelse og betydning allerede fra 1500-tallet, over tid har blitt svekket frem til dagens avledede dokumenter som beskriver kvenene marginalt, til og med i de kvenske kjerneområdene. Denne dokumentasjonen har i det videre blitt brukt som grunnlag for politiske og administrative beslutninger, med til dels negativ betydning for kvenene. Grensedragningen mellom nasjonalstater har splittet den kvenske folkegruppen som historisk og kulturelt hører sammen.

Felleskulturen må gjenopprettes, og utvikles i tråd med det samfunnslivet og de rettsstatene vi har i dag. Gjenopprettelsen må bygge på respekt og likeverd, og ikke minst kunnskap om den samhandlingen mellom folkegrupper som ligger til grunn for samfunnslivet på Nordkalotten vi har i dag. I tiltakssammenheng er det nødvendig med ny, utvidet kunnskap om kvensk historie og kultur over en lang tidslinje, og på tvers av grensene på Nordkalotten.

Vi ser også at Kommisjonen ikke har svart godt no k på temaet “ettervirkninger av fornorskingspolitikken for enkeltindividene”. Mange er svært fornorsket, og det finnes ikke forslag til tiltak for hvordan de enkelte kvener over hele landet skal kunne oppleve tilhørighet, utvikle sin egenforståelse og finne sin kvenske identitet.

Usynliggjøringen av kvener har vært uhyre effektiv, og er en sterkt medvirkende faktor til at vi ikke når fram til majoriteten, og derfor ikke oppnår forståelse og støtte. Det bør opprettes en handlingsplan for synliggjøring av kvener. Kvenfolkets dag må bli en offentlig flaggdag. Kvenene fortjener en offentlig unnskyldning fra Storting, kirke og kongehus. Kvenene må løftes fram og få større tilgang til ytringsrommet. Det innebærer blant annet satsing på samarbeid med statskanalene SVT og SR i Sverige og Yle i Finland, økt støtte til eksisterende kvenske medier og etablering av nye.

Ansvaret for å bryte med fornorskingspolitikken ligger hos myndighetene, men frivilligheten vil i lang tid framover spille en viktig rolle. Som den desidert største demokratiske og landsdekkende interesseorganisasjonen for kvener, med 15 lokalforeninger og drøyt 1550 medlemmer, vil Nkf-Rk være viktig. Vilkårene for frivillig innsats må styrkes, og forventningene må følges opp med økonomiske rammebetingelser. Forutsigbarhet er nødvendig for drift.

KUNNSKAP

Forslaget om å opprette et nasjonalt kompetansesenter er godt, men formålet må utvides til å bygge kompetanse på hele historien til de gjeldende folkegruppene, og også inkludere de andre nasjonale minoritetene. Det er heller ikke tilstrekkelig bare å gjennomføre et kunnskapsløft om fornorskingspolitikken og dens urett basert på eksisterende kunnskap. For kvenenes og skogfinnenes del er det nødvendig med ny, utvidet kunnskap over en lang tidslinje, og på tvers av grensene på Nordkalotten. UiT-Norges arktiske universitet bør gis særansvar for forskning på og formidling av kvensk historie, kultur og språk. Videre er det viktig å utnytte digitale verktøy for mer effektiv formidling, som gjør kunnskapen tilgjengelig over hele landet. Det er viktig å starte arbeidet med det samme, vi kan ikke vente til et nasjonalt kompetansesenter står klart.

Kunnskapsformidling om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser må også styrkes i undervisningen i grunnskolen, videregående skole, og ved høyskoler og universiteter over hele landet. Kunnskap om kvener må styrkes i læreplanene, og det må igangsettes strakstiltak i påvente av dette, og det er generelt stort behov for undervisningsmateriell på alle nivåer i utdanningsforløpet. Skolesektoren har et særs viktig ansvar for å bidra til forsoning og økt kunnskap. Dette bør gi en klar oppfordring til alle kommuner og fylkeskommuner, slik at de oppfatter dette som sitt ansvar, og det må følge stimuleringsmidler med. Det er viktig å få på plass et kvensk veiviserprogram på lik linje med det jødiske og det samiske. UiT-Norges arktiske universitet bør gis særansvar for forskning på og formidling av kvensk historie, kultur og språk, også gjennom stipendordninger.

SPRÅK

“Når du tar bort morsmålet, tar du bort selvtilliten, identiteten, kreativiteten, livsevnen – du tar bort alt” (Terje Aronsen). Myndighetene må utvikle en helhetlig handlingsplan for kvensk språk. Strukturene må på plass, kunnskapsnivået må opp, ansvarsforholdet må være klart, og det må utarbeides en overgangsordning fram til den endelige løsningen er på plass. De økonomiske rammene må økes betraktelig, og kompetansen om situasjonen for det kvenske språket må også økes betraktelig hos offentlige ansatte på alle nivåer. Den nasjonale satsingen må innebære at språket løftes fra del II til del III i minoritetsspråkpakten, og at det blir en gjennomgående språkopplæring for kvenske elever fra barnehage til universitetsnivå over hele landet.

Det må tillegges stor betydning å støtte opp under de lokale språk-ressursene ved siden av språkutdanning. Språksentre må sikres gjennom insentiver og øvrige ressurser,og det må etableres nye.

Norske myndigheter må ta initiativ til et grenseoverskridende samarbeid om språk, språkutdanning, læremiddelproduksjon og språkrevitalisering. Forskning på det finsk-ugriske språkets utvikling, plass i historien og betydning for samhandling i nord, vil gi en dypere forståelse for kvensk kultur. Det bør være en sterkere sammenkobling av språk, kunst, kultur og natur. Selvbergingskulturen gjenspeiles i det naturnære språket på begge sider av grensen Nord-Norge/Nord-Sverige, der kvensk og meänkieli nærmest er å betrakte som identiske språk. Språkrevitalisering er nødvendig da mye av tradisjonshåndverket, hushold og håndarbeid med tilhørende terminologi, har blitt borte ved fornorskingen, og med kveners tap av eiendoms- og bruksrettigheter.

Musikk og sang er viktig for språklæring. Språk er en nøkkel til tilhørighet, og kvensk er et hjertespråk for mange. Dette gjelder både de som kan språket, og de som vil lære det. Tap av språk er en individuell opplevelse. Kvensk språk må synliggjøres i offentligheten, eksempelvis ved skilting av stedsnavn, navn på offentlige bygg og nasjonalparker i det tradisjonelle, kvenske kjerneområdet.

Rekruttering av kvenske lærere må sikres. Det bør være en stipendordning til de som studerer kvensk språk, det være seg VGS, høyskole, universitet eller kvenske språkkurs holdt av ideelle og private stiftelser. Videre bør det oppfordres til kvensk kompetanse i utlysninger av offentlige stillinger, innføres lønnskompensasjon ved ansettelser av  kvenskspråklige, og kommuner må kompenseres økonomisk for språkopplæring.

KULTUR

Kvenenes opprinnelige kultur var preget av selvberging: Fiske, fangst, landbruk, sanking, håndverk/husflid og handel, og bruk av utmarka til bl.a. utmarksslått, sanking og anskaffelse av byggematerialer. Kvenene brakte med seg kunnskap om datidens moderne arktiske landbruk, byggeskikk, jernbearbeiding, kull- og tjærebrenning, husflid og håndarbeid, samt redskapen som hørte til.

Svært mye av den kvenske materielle kulturen ble destruert under krigen. Dette gjelder særlig i Nord-Troms og store deler av Finnmark. Gjenskaping og rekonstruksjon bør være et virkemiddel der fysiske kulturminner er fullstendig ødelagt, og vern ikke er mulig. Tiltakene bør gjenspeile dette, og det trengs insitament og forbedrede rammebetingelser for revitalisering av selvbergingskulturen. I dag gjøres mye av ivaretakelsen av kulturen av frivillige organisasjoner og ildsjeler med beskjeden andel offentlig støtte.

De økonomiske rammene for kvensk kulturutøvelse må styrkes, og nasjonale institusjoner må etablere tettere samarbeid med kvenske institusjoner. Det er behov for økte tilskudd til Kvensk institutt, Halti kvenkultursenter, språksentre, museer og bibliotek som formidler kvensk kultur, og stimuleringsmidler til selvstendige kulturutøvere. Kvenske prosjekter må inn i Den kulturelle skolesekken og andre ordninger for å treffe barn og unge. Søknader om økonomisk støtte må bli behandlet av personer som har kjennskap til det kvenske. Økt forståelse påvirker i hvilken grad kvenske tiltak får støtte.

KONFLIKTDEMPENDE TILTAK

Fornorskingspolitikken må oppheves gjennom et vedtak i Stortinget, og etterfølges av en konkret handlingsplan for hvordan endre holdningene som er inkorporert i samfunnet. Likeverd og likebehandling må ligge til grunn for forsoningsarbeidet. Kvenene må anerkjennes som et opprinnelig folk i Norge, og dette må gjenspeiles i offentlig språkbruk og oppslagsverk. Forskning på kvensk historie, kultur, språk og samfunnsliv er nødvendig.

Tiden er også inne for å vektlegge likhetene mellom skogfinner, kvener og samer høyere. Vi er alle finsk-ugriske folk, de dypeste røttene har vi felles. Vår kultur og livsanskuelse bygger på et naturnært og østlig perspektiv. Vi er grensefolk, fornorsket og fornedret, og trenger alle å bli ivaretatt.

Forsoningen må skje mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen, innad i grupper, mellom grupper, og i det enkelte individ.

IMPLEMENTERING AV REGELVERK OG MEDBESTEMMELSE

Medbestemmelse er avgjørende. “Ingenting om oss uten med oss.”. Vi anbefaler en egen avdeling for nasjonale minoriteter i stedet for en som samtidig ivaretar urfolk. Tilsvarende bør det være et eget direktorat, med ansvar for å iverksette konkrete tiltak for forsoning, kunnskapsheving, varig endring av holdninger, og sikre deltakelse og medvirkning. Kvener må konsulteres i all utvikling av ny kompetanse om kvener; forskning og utvikling av undervisningsmateriell på alle nivåer. Det må ikke utvikles en elitetenkning i arbeidet for å gjenopprette, utvikle og ivareta kvensk språk- og kultur. Ildsjeler og frivillige har fram til i dag tatt ansvar for framveksten vi opplever, og bare de kvener som har stått utenfor vet hva som må til for å oppleve tilhørighet. Kvener må bli representert i kulturlivet gjennom tilsetting av kvenske fagpersoner i offentlige stillinger og representasjon i styrer og verv for tildeling av midler. Konsekvensene av jordsalgsloven av 1902 er store, og kvener må sikres retten til land og vann.

En gjennomgang av manglende implementering av vedtak er ikke nok. Målsettingen må være klarere. En egen handlingsplan må til. Planen må peke på hvordan kunnskap hos offentlige ansatte om kvenske rettigheter, språk, kultur og samfunnsliv på alle nivåer skal heves, og må være konkret på hvordan oppnå holdningsendringer i samfunnet, og hvordan avslutte fornorskingspolitikken. I tillegg til en implementering av gjeldende regel- og lovverk, må det være en gjennomgang av regel- og lovverk som hindrer. Et eksempel på dette er Opplæringsloven som ikke gir alle kvenske barn rett til å lære eget språk. Kulturminneloven må endres slik at kvenske og skogfinske kulturminner får samme fredningsgrense som samiske. Endring av Barnehageloven angående særlig hensyn til kvenske barn og barnehagens ansvar for å legge til rette for at kvenske barn kan utvikle sitt språk og sin kultur. Kvensk språk og kultur er skapt i natur. Kvener må få rettmessig eierskap til ressursgrunnlaget ved at eiendom- og bruksrettigheter i kvenske tradisjonsområder kartlegges og avklares.