Rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen viser manglende kunnskap om kvener. Vi forventer mer forskning på tvers av grensene.
Kommentar – Unni Elisabeth Huru, nestleder Nkf-Rk
Den stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen har gransket fornorskingspolitikk og urett overfor kvener, skogfinner og samer. De hadde i sitt mandat å undersøke materielle, sosiale, helsemessige og identitetsmessige ettervirkninger. Sammen med en historisk kartlegging av myndigheters politikk og virksomhet lokalt, regionalt og nasjonalt, ligger dette til grunn for Kommisjonens foreslåtte forsoningstiltak.
Når man går den syv hundre sider tunge rapporten etter i sømmene, avslører den det mange av oss visste fra før. Kunnskapsmangelen om kvener er skrikende. Det er gjort svært lite forskning, og det som er gjort er ufullstendig. Dette tar Kommisjonen på alvor når den foreslår opprettelse av et nasjonalt kunnskapssenter om fornorskningspolitikk og urett. Dette kunnskapssenteret bør få ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid. Videre påpeker kommisjonen behovet for et kunnskapsløft innenfor både offentlig sektor og sivilsamfunnet.
Kommisjonen foreslår et nordisk initiativ for å styrke det grenseoverskridende samarbeidet om språk, språkutdanning, læremiddelproduksjon og språkrevitalisering. Med dette anerkjenner den at kvenene tilhører et stort språk- og kulturområde på tvers av dagens riksgrenser. På samme måte som med språket, er det nødvendig med et samarbeid på tvers av landegrenser for å kunne forstå den kvenske historien.
Mangelfull forskning, og ivaretakelse av språk og kulturuttrykk er alvorlig i seg selv, men for kvenenes del er det viktig å påpeke at kunnskapsbristen har flere årsaker. Det finnes ingen institusjoner eller systemer som ivaretar nasjonale minoriteters materielle, sosiale, helsemessige og identitetsmessige behov. Man vet ikke nok om hvilke ettervirkninger fornorskningspolitikken har for vårt folk, som gruppe og på individnivå. Grunnlaget for en sunn og ærlig forsoningspolitikk er dermed foreløpig svært skjør.
Rundt om i landet meldes det med stolthet at vi kvener har blitt litt mer synlige de siste dagene. Det bygger opp under håp og engasjement, men det alene fører ikke til at samfunnet anerkjenner sin flerkulturelle historie. Politikere og andre i posisjon må tre ut av sin vante gang, hente fram ekte engasjement og jobbe med å endre sine egne holdninger – og ta tak.
Media på sin side må skjønne sitt ansvar for å grave under overflaten, og løfte fram de mest usynlige minoritetene i langt større grad enn de har klart så langt. Å analysere rapporten grundig kan være en god start.