Ytring

Vil du ha din ytring på denne siden?

Send leserinnlegget og gjerne et bilde av deg selv (husk fotograf/bildeeier) på mail med emne «Ytring til kvener.no» til post@kvener.no for fortgående vurdering. Saker som angår kvenene eller kvenske forhold er et krav. Anonyme leserinnlegg er ikke ønsket.

 


Ei se kannatte – Verdien til kvenske kulturminner

Kvenske kulturminner må få et sterkere vern i loven. Alta kommune og Finnmark Fylkeskommune må kartlegge og ta vare på kvenske kulturminner i det planlagte industriområdet på Skillemoen i Alta.

Altas og Finnmarks tidligste industrihistorie er full av kvener. Kvener som utvant kobber. Kvener som fisket. Kvener som bygget båter. Og kvener som benyttet de frodige furuskogene og brant tjære de solgte for å bygge opp samfunnets rikdom.

Dagens Alta er i utvikling og ny industri bygges opp. Et større industriområde skal bygges på Skillemoen, der også Statnett nå gjør klart for å bygge en ny trafostasjon, og hvor det ligger noen svært gamle kvenske kulturminner. Dette er minner fra Altas og Finnmarks tidligste industri.

Det siste året har spesielt en tjæremile vært i fokus. Den er datert til å være minst 300-400 år gammel og vil havne under Statnetts nye trafostasjon. Kvenene i Alta har gjort det de kan for å få bevart denne svært gamle tjæremila. Men kvenene har nettopp fått rapport om at nå er det over, Statnett har kommet så langt i anleggsprosessen at nå har de ødelagt tjæremila vi har kjempet for.

Det har vært en lang saksgang som ble forkludret av at kvenske organisasjoner ikke ble varslet tidlig i prosessen og ikke fikk gitt innspill til riktig tid. Innspill, klager, klager på klager, brev til statsråden og klage til FNs høykommissær for menneskerettigheter om på brudd på kvenenes kulturelle rettigheter har ikke ført frem.

Nå vil Alta kommune følge etter Statnett. I planleggingen av det nye industriområdet på Skillemoen veier hensynet til mest mulig areal til industriformål tyngre enn hensynet til kulturminner. Saken fremhever kjernen av problemet med et altfor svakt vern av kvenske kulturminner. For kvenske kulturminner setter kulturminneloven et urimelig krav om at de må være fra 1537 eller tidligere for å oppnå automatisk vern. Ettersom det ikke er trolig at det er automatisk fredede kulturminner i området vil Alta kommune ikke gjøre ytterligere undersøkelser. Kommunen vil før anleggsmaskinene sendes inn kun datere og grave ut et allerede kjent kvensk kulturminne, nok en tjæremile – selv om utredningen fra konsulentfirmaet Sweco sier det trolig er flere kvenske kulturminner i området. Kommunen viser klart mangel på forståelse for verdien til kvenske kulturminner, men formelt sett har kommunen ikke gjort noe galt og har fulgt boka. Da ser man bort fra det å glemme og varsle kvenske organisasjoner, som ikke er akseptabelt.

Bit for bit går den kvenske kulturarven tapt. For oss kvener har det vært en helt egen opplevelse å besøke den gamle tjæremila Statnett nå har destruert. Å se det sirlig lagte laget med never i bunnen av mila, bevart gjennom århundrene. Å se det gamle kvenske håndverket og ikke minst det å vite at for kanskje 400 år siden var det noen av vårt folk som med nøyaktighet og eldgammel kvensk tradisjonskunnskap bygget opp dette.

To saker i samme lille område. Forskjellig saksgang. Likt utfall. I den ene saken (Statnett) fikk vi ikke gitt innspill i tide. I den andre saken (Alta kommune) ga vi innenfor fristene tydelige innspill om å ta hensyn til kvenske kulturminner. Resultatet er det samme – de kvenske kulturminnene er frigitt til destruksjon av Finnmark Fylkeskommune. Det gamle kvenske ordtaket synes å passe: Ei se kannatte – det nytter ikke.

I sin kommentar til innspillene til områdeplanen henviser Alta kommune til at de kvenske kulturminnene «har lite/middels verdi, konsekvensene vurderes til middels negativ.» Når selv en kvensk kommune som Alta kommune ikke ser verdien i kvenske kulturminner, vil andre gjøre det?

Vi krever at Alta kommune følger Swecos anbefaling om «at kommunen og fylkeskommunen samarbeider om å registrere kulturminner i planområdet på Skillemoen da de er en viktig del av kvensk og lokal kulturhistorie», samt velger å ta vare på noen utvalgte kvenske kulturminner.

Parallelt med sakene i Alta har et annet verneverdig kvensk kulturminne fått medias fokus. I Repokoski i Porsanger står det som kanskje kan være det eldste gjenværende kvenske bygningen i Finnmark, fra senest 1772. Eierne har i flere år forsøkt å få midler til nødvendig bygningsvern fra Kulturminnefondet som er bevilgende instans for verneverdige bygg. Saksgangen har blitt preget av feiltolkinger rundt byggets etniske opprinnelse, dvs i hvor stor grad bygget er samisk og i hvor stor grad det er kvensk. Dette gir ulik grad av beskyttelse, enten automatisk fredet som samisk eller verneverdig om det er et kvensk kulturminne.

Alle disse sakene viser svakhetene i vernet av kvenske kulturminner og hvordan de til stadighet blir overlatt til å ødelegges enten av utbyggere eller av naturkreftene. Det finnes kun en løsning på dette tilbakevendende problemet: Kvenske kulturminner må få økt vern gjennom lovverket! Nyt!

Hilja Huru, leder og Trygg Jakola, nestleder i Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto

 

Hilja

Hilja Huru, leder i NKR -RK

Trygg-Jakola

Trygg Jakola, nestleder i NKF – RK

 


 

Skoleeier må være sitt ansvar bevisst!

12-13 pål vegard eriksen 2

Pål Vegard Eriksen. Kuva: Liisa Koivulehto/Ruijan Kaiku

Av Pål Vegard Eriksen
daglig leder, Halti kvenkultursenter / sentterin johtaaja, Haltiin kväänisentteri
5. januar 2016

 

I høst kunne Northern research institute (Norut) presentere rapporten «Kartlegging av frafall fra finsk som andrespråk». Denne ble utarbeidet på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet med utgangspunkt i en negativ elevtallsutvikling i det nevnte faget. De siste ti årene er elevtallet nesten halvert, derfor ønsket Utdanningsdirektoratet et bedre kunnskapsgrunnlag for å forstå hvorfor en slik utvikling har funnet sted.

Norut kunne blant annet konkludere med noe så oppsiktsvekkende som at mangelfull informasjon om rettigheter og tilbud er en av hovedårsakene til den negative trenden.

Opplæringsloven § 2-7 sier at dersom minst tre elever med kvensk eller finsk bakgrunn ved grunnskoler i Troms og Finnmark krever det, har de rett til opplæring i kvensk eller finsk som andrespråk. Men, dersom ikke elever og foreldre blir informert om rettigheter og tilbud kan man heller ikke anta at de vet at denne muligheten eksisterer.

Les også: Forsker på frafall av finskelever

Det er sikkert mange årsaker til at informasjonen ikke gis, men det er uansett skoleeier/rektor som er ansvarlig for å informere om disse rettighetene, samt å organisere undervisning. Her må skoleeier være sitt ansvar bevisst! Hvordan kan så skolen informere foreldre om at deres barn kan ha rett til kvensk eller finskundervisning? Det behøver i alle fall ikke være vanskeligere enn at nødvendig informasjon legges ut både på skolens og kommunens hjemmeside, det kan informeres om på foreldremøter og det kan sendes et eget skriv til det enkelte hjem.

Fylkesmannen tildeler forresten årstimer og refusjon av utgifter til opplæring i finsk som andrespråk til kommuner og private skoler på grunnskolens område.

Før om årene har særlig kvenske lærebøker vært en mangelvare og således en utfordring, men nå finnes det gode lærebøker for 1. trinn, 2. trinn, 3.-4. trinn og 5.-6. trinn. Agnes Eriksen fra Porsanger har gjort et uvurderlig stykke arbeid med å utvikle disse læreverkene.

Dersom skolen ikke har mulighet til å gi undervisning med eget undervisningspersonell, skal skoleeier legge til rette for alternativ opplæring (i samråd med foreldre), dette kan være for eksempel fjernundervisning eller intensivundervisning. Fylkesmannen tildeler forresten årstimer og refusjon av utgifter til opplæring i finsk som andrespråk til kommuner og private skoler på grunnskolens område.

Les også: Derfor velger elevene bort finsk

I store deler av Troms og Finnmark har det kvenske språket i svært stor grad har vært eksisterende, men er dessverre i ferd med å forsvinne helt. Dette er en viktig del av vår kulturarv, derfor håper jeg å se langt flere elever og atskillig større kvensk- og finskklasser i våre to nordlige fylker i årene som kommer.

 


Kommentar:

– Stopp opp og tenk deg om!

hdr

Av Hilja Huru
Leder, Norske Kveners Forbund/Johtaaja, Ruijan Kveeniliitto
2. oktober 2015

 

«Er dere noen slags kvener!?» skal ha blitt sagt i harnisk i et komitemøte i regi av Sametinget i forrige uke. Det har sjokkert mange, spesielt at slikt forekommer i en saklig debatt. Nordkalottfolket sa i sin pressemelding: «på en måte er det fint at denne type holdninger blir røket ut, vi har dem tydeligvis nærmere enn vi aner».

 

Dessverre møter kvener fremdeles rasisme og nedsettende kommentarer. Den type diskriminerende utsagn jeg som kven møter oftest er at noen mener de kan, og bør, opplyse meg om at mitt folk ikke eksisterer og at mitt språk ikke er et språk. Dette er klart en selvmotsigelse i seg selv, men det gjør det ikke mindre sårende når jeg møter mennesker med denne holdningen. Og dem finnes det beklageligvis for mange av.

 

Dette handler i stor grad om generøsitet og inkludering, om å løfte hverandre opp. Minoritetene i Norge har ikke hatt en lett historie. Tater-/romaniutvalgets nylig lanserte rapport viser mange eksempler på det. Det er dessverre noen som ønsker å dytte andre ned, kanskje til og med holde noen som strever nede. Vi kvener har kjent på dette i mange sammenhenger.

 

Ønsker vi å gjøre noe med dette problemet må hver og en av oss, same, kven, jøde, rom, romani, tater, skogfinne, nordmann, afghaner, syrer, uansett hvilken etnisitet vi har, stoppe opp før vi slenger ut noe nedsettende om noens etnisitet. Vi må tenke på hvordan det hadde føltes for oss om noen sa dette om meg og min gruppe, og la være å si det.

 

Den som tyr til rasisme og negative utsagn rundt etnisitet har i utgangspunktet tapt diskusjonen. Heldigvis er vi mange, av alle nordlige folkeslag, som tar avstand fra slike nedsettende uttalelser.

 


 

 

Å «ta tiden til hjelp» er en dødsdom over vårt språk

Downloads1

Av Hilja Huru og Trygg Jakola
Leder og nestleder i Norske Kveners Forbund

Intervjuet med kulturminister Thorhild Widvey 31. januar var skuffende og frustrerende lesning for oss kvener. Vi har registrert en interesse fra denne regjeringen til å vurdere en heving fra nivå tre to til nivå tre i det Europeiske språkcharteret. Widvey gir ingen løfter, til tross for klare oppfordringer, også fra eget parti.

Vi har lenge hørt at før kvensk kan heves til nivå tre, så må noen elementer på plass, for eksempel en egen grammatikk og standardisering av språket. Vi har stått på, og kan i dag kvittere ut kravene som er stilt. Da kommer Widvey et nytt krav: Det er ikke nok at bare en liten gruppe kan språket, sier hun – vi må ta tiden til hjelp.

Forstår hun ikke at mens gresset gror, dør kua? Forskere har slått fast at kvensk er ett av de mest utrydningstruede språkene i Europa. Tror du at antallet som kan kvensk vil øke, bare man lar tida gå, Widvey? Din partifelle, Tromsø-ordfører Jens Johan Hjort, har kommet med en klar beskjed: Kom med et kvensk løft. Enstemmig fylkesting i både Finnmark og Troms har kommet med klare oppfordringer til å heve nivået for kvensk språk.

Minoritetsspråkcharterets to nivåer er utarbeidet for å kunne tilpasses alle språk. Det er altså ikke antall kvensktalende som avgjør nivået. Siden Norge i 2005 ratifiserte minoritetspakten, har vi erfart at nivå to ikke er en tilstrekkelig forpliktelse. Kraftig kritikk fra Europarådet og andre for neglisjeringen av kvensk språk blir ignorert av myndighetene.

Nivå tre krever for eksempel at eldre og pasienter får pleie og omsorg av kvensktalende, i motsetning til nivå to. Det gis i dag tilbud på kvensk til kvener ved noen institusjoner, blant annet Distriktspsykiatrisk Senter og eldrehjemmet Solgløtt, begge i Porsanger kommune. Det ene er vedtatt nedlagt av Helse-Nord og det andre trues av kommunale nedskjæringer. Derfor er en økt norsk forpliktelse nødvendig. Kvensktilbudene vil bygges ned og kvenskspråklig kompetanse forsvinne om ikke regjeringen tar ansvar og forhindrer dette.

Å snu trenden for et språk som ligger nede for telling etter fornorskingens lange mørke og senere års neglisjering vil selvsagt koste. Regjeringen har bevilget ekstra midler til kvensk språk for 2015. Om dette faktisk er en million, slik kulturministeren hevder, kan diskuteres, beløp er flyttet på og nye poster er opprettet. Uansett er ikke størrelsen på denne ekstrabevilgningen i samsvar med de utfordringer språket står overfor. Det kreves en helhetlig, omfattende satsning i en den utfordrende situasjonen vi er i, og bevilgninger til enkelttiltak kan bare trøste kvenene og kortvarig lette sorgen over den pågående språkdøden, ikke forhindre den.

Eu-forskningsprosjektet European Language Diversity for All (ELDIA) har slått fast at kvensk er et av de mest utsatte språkene i Europa. For kvensk språk varte fornorskingen langt inn i vår tid. Selv på midten av 1980-tallet ble kvenske mødre av helsepersonell frarådet å snakke kvensk til barna sine – barna kunne ta skade av det.

ELDIA har konkludert med at det kvenske språkets overlevelsesmuligheter er på absolutt laveste nivå, der kvenene ikke kan snu trenden med egen hjelp. Det er umulig for kvenene på egen hånd å ivareta sitt eget språk. Derfor føles utsagnet å «ta tiden til hjelp» som en dødsdom over vårt språk.

Om ikke myndighetene snur, vil et nytt språk om kort tid kunne føres opp på listen over verdens utdødde språk. Vi håper du er deg ditt ansvar bevisst i denne saken, Widvey, og sørger for at du blir den statsråden som i ettertid vil bli husket som den første som faktisk gjorde et helhjertet forsøk på å hindre at kvensk språk døde ut.

 


 

 

Åpent brev til Helse Nord:

– Vi er bekymret for de svakeste gruppene i vårt flerkulturelle samfunn

Grete-Alise

Leder i Alta Kvenforening, Grete Alise Nilima Monsen, deler bekymringen om flytteplanene av DPS med andre kvenledere i Finnmark. Foto: Pål Eriksen

Av Liv Annie Johansen, leder Ruijan kväänit – Lemmijokilaiset/Norske Kvener – Lakselv, Egil Borch, leder Ruijan kväänit – Pyssyjokilaiset /Norske kvener – Børselv, Grete Alise Nilima Monsen, leder Alattion Kvääniseura/Alta Kvenforening og Hilja Huru, leder Ruijan Kveeniliitto/Norske Kveners Forbund.

14. November 2014

Distriktpsykiatrisk senter, DPS, er vedtatt flyttet fra Porsanger til Karasjok. For en av de gruppene i vårt samfunn som trenger mest støtte, kvenske, sjøsamiske og samiske pasienter, er DPS er en viktig institusjon.

Vedtaket betyr at DPS flyttes fra en trespråklig kommune – hvor både kvensk, samisk og norsk språk er synlig og brukes til daglig og hvor kvensk, sjøsamisk og samisk kulturforståelse er en del av lokalsamfunnet. Det skal bygges opp i en kommune hvor kvensk språk ikke høres og hvor kvensk og sjøsamisk kultur ikke er synlig. Vi mener at en bevaring av tilbudet i Porsanger er det tilbudet som er best for alle folkegruppene i området: samer og sjøsamer, kvener og nordmenn. Det ivaretar rettighetene til alle.

Vi har tidligere fått forsikringer om at tilbudet til kvener skal ivaretas i flyttingen. Men forrige uke meldte NRK Finsksendingen at de kvenske pasientene ikke får omsorg og behandling på kvensk og at det heller ikke er ivaretakelse av kvensk kulturkunnskap i den nye ordningen. Dette er en krenkelse av de rettigheter kvenske pasienter har gjennom bl.a. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I tillegg bryter Helse Nord nettopp denne konvensjonen ved at kvenske organisasjoner ikke har blitt kontaktet eller involvert i prosessen før vedtaket ble fattet.

Vi er svært bekymret for de kvenske pasientene, og for at det blant disse kan være pasienter som har traumaer etter møtet med internatskoler, hvor de ikke ble møtt på eller fikk snakke sitt eget språk. Vi er bekymret for at en flytting og et møte med en ny institusjon hvor de igjen ikke blir møtt på eller får snakke sitt eget språk, vil være et nytt alvorlig trauma for disse pasientene. Vi kan ikke se at dette er til det beste for pasientene.

Et tilbud og en bemanning med høy kompetanse om kvensk kultur og kunnskaper i kvensk språk forsvinner nå – i stedet for en ønsket satsing ut fra dette også innen eldreomsorgen. Det som skulle sikre vår alderdom blir nå revet ned.

 


 

 

Åpent brev til Helse Nord:

Omsorgen for kvenske pasienter raseres

 

Av Hilja Huru

Hilja2Leder
Norske Kveners Forbund/Rujan Kveeniliitto
29.09.2014

Mange kvener har blitt utsatt for traumer som nå gjenspeiles i psykiatrien. Traumatiske opplevelser under krigshandlingene og evakueringen av Finnmark og raseringen av den kvenske kulturen under tyskernes brente jords taktikk har satt dype spor. Mange sliter med vonde minner fra internatskoler både før og etter krigen: hundsing om man snakket kvensk og dag etter dag, flere år av skolegangen, hvor de kvenske barna ikke forsto noe av det læreren sa og den sorg og skam over sitt språk og sin identitet dette førte til.

Distriktpsykiatrisk senter, DPS, ligger i dag i Porsanger – i en trespråklig kommune hvor alle tre språkene kvensk, samisk og norsk er fremtredende. Språklig kompetanse på både kvensk og samisk er lett tilgjengelig. Kommunen har en forholdsvis stor andel av Finnmarks kvenske og samiske befolkning, hvorav mange er sjøsamer. Kommunikasjonene til kommunen er gode for kvener og samer i det meste av Finnmark, og ut til spesialister utenfor fylket.

Helse Nord har vedtatt å flytte DPS til en to-språklig kommune, Karasjok. En flytting vil rasere tilbudet ikke bare til kvenske pasienter, men også sterkt begrense tilbudet til sjøsamiske pasienter.

Norge er forpliktet til å ivareta tilbudet til den kvenske befolkningen etter Rammekonvensjonen om vern av nasjonale minoriteter, i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter og FN-konvensjonen fra 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Helse Nord vil krenke kvenske pasienters rettigheter om de presser gjennom en endring som trolig raserer det flerspråklige tilbudet til Finnmarks pasienter.

De nærmeste årene vil det være et økende behov for et tilbud for kvener som ikke lengre husker andrespråkene samisk eller norsk og som vil trenge pleie på sitt morsmål.

Mange i den eldre generasjonen kvener har vokst opp med kvensk som førstespråk. Det er en økende tendens i den eldre befolkningen med utvikling av senil demens og andre psykogeriatriske lidelser. Typisk for demenspasienter er at de glemmer sine andre språk og kun det første står igjen. De nærmeste årene vil det være et økende behov for et tilbud for kvener som ikke lengre husker andrespråkene samisk eller norsk og som vil trenge pleie på sitt morsmål. Rehabilitering etter hjerneslag, ofte med tap av språk, er et annet område hvor pleien må skje på pasientens eget språk.

Tilbudet til disse gruppene er i dag ikke tilfredsstillende, og kapasiteten både til kartlegging, utredning, diagnostisering og behandling er lav. Det er behov for geriatriske team og institusjonsplasser til pasienter med flerspråklig og flerkulturell bakgrunn. Dette kan utvikles i trespråklige Porsanger i samarbeid med det eksisterende fagmiljøet i Karasjok.

At DPS forblir i Lakselv og at det utvikles et tilbud innen geriatri og rehabilitering for samisk og kvensk befolkning sammen med fagmiljøet i Karasjok vil ivareta rettighetene til både den samiske og den kvenske befolkningen. Det vil sikre den beste pleien til de flerspråklige pasientene og vil sette fagmiljøet i stand til å møte dagens og fremtidens pasienter. Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto forventer at Helse Nord likebehandler minoriteter i Finnmark og omgjør vedtaket om nedlegging av distriktpsykiatrisk senter i Porsanger.

 


 

Hurra for kvenske lærebøker!

 

Fredrik Hope

Fredrik Hope er sentralstyremedlem i Norsk Målungdom. Foto: Odin Hørthe Omdal

Av Fredrik Hope

Sentralstyremedlem
Norsk Målungdom
11.09.14

Endeleg er det kome lærebøker på kvensk, ni år etter at språket fekk status som
offisielt språk. Dette er viktig for at kvenske elevar i barneskulen skal lære
språket, og eit godt utgangspunkt for å setje i gang fleire tiltak for å styrkje
kvensk språk.

Landsstyret i Norsk Målungdom meiner lærebokserien «Minin kieli minun aaret»er eit viktig og historisk framsteg. Dette er dei fyrste lærebøkene på kvensk og dei skal dekkje alle trinna på barneskulen. I 2005 fekk kvensk status som offisielt språk. Før dette har kvenske dialekter vore brukt i fleire hundre år i Troms og Finnmark, men har berre vore rekna som ei finsk dialekt. Den norske staten førte tidlegare ein hard fornorskingspolitikk mot kvener i Noreg. Difor er kvensk i dag truga, særleg blant dei unge. For å gje kvensk ei sikker framtid, må fleire born og unge ta språket i bruk. Fleire lærebøker og språkreirtiltak må til.

Sidan språket fekk auka status har det vore gjort mykje for å betre stoda. Kainun institutti – Kvensk institutt vert viktig i dette arbeidet. Landsstyret i Norsk Målungdom meiner at denne institusjonen og andre som kjempar for det kvenske språket må få den støtta dei treng av dei ansvarlege myndigheitene. Med både økonomisk og politisk støtte vert det fleire brukarar av kvensk. Det vil vere ein siger for språkmangfaldet!

For å gje kvensk ei sikker framtid, må fleire born og
unge ta språket i bruk.

– Norsk Målungdom


Tromsø – et flerkulturelt sentrum gjennom århundrene

Det er flott at Samisk og Kvensk hus har kommet på dagsordenen igjen. “Nord-Norge har en stolt flerkulturell historie og fellesskap. “ skrev Arbeiderpartiets parlamentariske leder på Sametinget Vibeke Larsen 2. juli. Nord-Norge og det stolte, flerkulturelle fellesskapet er et resultat av tre stammers møte – møtet mellom nordmenn, samer og kvener.

Av Hilja Huru

Leder
Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto
08.08.14 

Tromsø by er den norske byen fremfor alle som forbindes med antirasisme og inkludering, og har en kontinuerlig rekke med ordførere, som uansett farge har jobbet mot konflikter og fremmet solidaritet med de svakeste. Det er en by alle trives i, enten man tilhører en av de gamle slektene i byen eller er nyankomne.

Kvener og samer er broderfolk, med lang felles historie i nord. Dessverre også med en felles skjebne da man i koloniseringens og assimileringens mørke ikke skilte mellom samer og kvener og rammet begge folkene like hardt med fornorskningens midler, og fratok mennesker stolthet og språk.

Men vår felles historie er også spekket med samarbeid og sameksistens, og Tromsø er en av de byene som opp gjennom tidene har huset begge minoritetene i tillegg til nordmenn, og hvor alle de tre folkene har møttes til handel og kulturell utveksling.

Spesielt for studentbyen Tromsø er det et behov for et kulturelt og språklig møtested for unge kvener og samer.

La oss fortsette denne stolte tradisjonen og samle oss om et felles Arktisk hus i Tromsø for samer og kvener, et sted hvor vi kan dra nytte av våre like og ulike erfaringer, jobbe sammen for felles fremtid og styrke og støtte hverandre i vår jobb for å ta vare på våre språk og våre kulturer. Spesielt for studentbyen Tromsø er det et behov for et kulturelt og språklig møtested for unge kvener og samer.

Norske Kveners Forbund/Ruijan Kveeniliitto ser frem til det videre arbeidet med planlegging og etablering av et slikt hus, og oppfordrer til at Tromsøs kvenske miljøer inkluderes i prosessen.

 


 

Kåfjords «hemmelige» historie

Kåfjord kommune ble i 1992 innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Kommunen tok tidlig tak i revitaliseringsarbeidet og satte blant annet opp tospråklige skilt og tok et tospråklig kommunenavn. Kommunens kvenske historie blir fremdeles, over 20 år senere, holdt «hemmeligstemplet».

Pål Vegard Eriksen. Foto: Heidi Nilima Monsen

Av Pål Vegard Eriksen

Nestleder
Kåfjord Kvenforening/Kaivuonon Kveeniseura
10.05.14 

Som de fleste vet var Kåfjord tidlig ute med å synliggjøre den samiske delen av sin historie. Da kommunen 1. januar 1992 ble innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk skulle det bare gå to år før kommunenavnet ble endret til «Gáivuotna-Kåfjord». Kommunen fikk dermed tospråklige skilt ved kommunegrensene til Nordreisa og Storfjord, det samme fikk bygda Manndalen, undertegnedes hjembygd forøvrig, som den eneste bygda til nå. Offentlige bygg og de forholdsvis nye tunnelene er også skiltet på både samisk og norsk.

I juli 2011 uttalte ordføreren i Kåfjord, Bjørn Inge Mo, til Framtid i Nord at arbeidet med revitalisering av kulturen i Nord-Troms ikke er fullført før det kvenske blir tatt med. Den 18. november samme år fulgte han opp i avisa Ruijan Kaiku, med at man burde lagt vekt på det kvenske i Kåfjord fra starten av, slik man hadde gjort blant annet i Porsanger, hvor «tre stammers møte» kommer til syne på skiltene langs europaveien og på tettsteder.

Det bodde altså flere kvener i Kåfjord enn i de såkalte «kjerneområdene» Storfjord og Nordreisa.

Kåfjord har også, i likhet med store deler av Nord-Troms og Finnmark ellers, en sterk kvensk historie å vise til, som kanskje har havnet litt i skyggen av den samiske satsingen. Avisa Ruijan Kaiku publiserte den 29. juni 2007 artikkelen «Kvenkommunen Kåfjord», der det henvises til en militærtopografisk beskrivelse av Lyngenavsnittet fra 1936, hvor det framkommer at Kåfjord (som i 1930 ble løsrevet fra Lyngen) var den største kvenkommunen i Nord-Troms. Det bodde altså flere kvener i Kåfjord enn i de såkalte «kjerneområdene» Storfjord og Nordreisa.

Les også: 22 år som samisk kommune

På årsmøtet til Kvensk Ungdomsnettverk den 15. februar, holdt Harald Lindbach ved Statsarkivet i Tromsø et fremragende foredrag hvor han blant annet kunne vise til Henning Junghans’ uttalelse om Lyngen menighet fra 1791: «Af Nordmænd ere kun faa Familier i denne Menighed; Lapper og Qvænder udgiøre den störste Deel af Forsamlingen. De förste kaldes her Finner; De sidste, som ere de talrigeste af Lyngens Almue, nedstammer fra Storfyrstedömmet Finland, som her kaldes Qvænland». I 1791 var vel både Kåfjord og Storfjord en del av «Lyngens Almue»?

«Mangfold styrker»
I Kåfjords nabokommune, Storfjord, hvor «mangfold styrker» er blitt et velkjent slagord, har man i likhet med flere Finnmark-kommuner satset tungt på å synliggjøre «tre stammers møte» de siste årene. Blant annet er opprettelsen av Storfjord Språksenter et tiltak, der både samisk og kvensk språk står i høysetet. De siste par årene har man satt opp nye stedsnavnskilt i de fleste bygdene på både norsk, samisk og kvensk. Nylig vedtok Storfjord kommune dessuten trespråklig kommunenavn, så trolig vil kommuneskiltene også komme på tre språk i nærliggende framtid. I så fall vil Storfjord-siden av Innerelva være det nærmeste Kåfjord kommune kommer kvenske skilt og synliggjøring av den kvenske historien rundt Lyngenfjorden.

Les også: Kvenenes historie i Kåfjord

Storfjord har atltså, til tross for at man verken er innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk eller kan vise til samme antall kvener som nettopp Kåfjord hadde for bare snaue 80 år siden, valgt å inkludere alle de tre stammene i sitt arbeide med synliggjøringen av- og bevisstgjøringen omkring kommunens kulturelle, språklige og historiske bakgrunn. Denne bakgrunnen er stort sett den samme som i Kåfjord, forskjellen ligger bare i synliggjøringen og bevisstgjøringen, der Storfjord er et hestehode foran. Hvorfor har Kåfjord holdt den kvenske delen av sin historie på sidelinjen helt fram til nå og hvor lenge skal man fortsette med det?

 


Om skrivemåten av stedsnavn

Irene Andreassen. Foto: Heidi Nilima Monsen/Ruijan Kaiku

 

Av Irene Andreassen

Kvensk stedsnavntjeneste – Paikannimipalvelus
Språkrådet
22.04.14 

I en referatliknende tekst fra Norsk-finsk forbund sitt landsmøte i Vadsø kan en i Finnmarken den 10. april lese følgende: «Stedsnavnloven sier at navnene skal skrives på finsk. En omskriving på kvensk er vanskelig å forstå for finnene.» Dette utsagnet trenger ei forklaring.

I 2005 fikk kvensk status som et nasjonalt minoritetsspråk. Samme år blei også lov om stadnamn (stedsnavnloven) revidert, og begrepet «finske stadnamn» blei endra til «kvenske stadnamn». Om skrivemåten står dette: «For kvenske stadnamn skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk.» Da loven blei revidert, var det ennå ikke fastsatt en rettskriving for kvensk, men det er det i dag. Derfor kommer det også til å bli ei endring i loven av passusen «gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk» til «gjeldande rettskrivingsprinsipp i kvensk».

Stedsnavnloven trådte i kraft allerede i 1991, og skrivemåten av kvenske stedsnavn i offentlig bruk har pågått siden da. Prinsippet for skrivemåten har hele tida vært sammenfallende med de moderne og logiske rettskrivingsprinsippa i finsk. Slik er det også i all hovedsak når en skriver kvensk. Men reglene for skriving av stedsnavn på norsk, på de samiske språka og på kvensk, er litt spesielle.

Jeg vil igjen minne om at begrepet «kvenske stedsnavn», som noen kaller «finske stedsnavn», omfatter ett og samme navnetilfang i Norge.

Å fastsette skrivemåten av stedsnavn, dvs. normere, vil si å overføre en muntlig navneform til ei skriftform etter bestemte retningslinjer. Normering av stedsnavn her i landet, uansett språk, skiller seg derfor fra normering av andre deler av språket. Utgangspunktet er nemlig «den nedervde lokale uttalen». Det er dette som er genuint med vår stedsnavnlov, og det er derfor skrivemåter som Jakobselvmyran og Skarvskitan er godkjente skrivemåter. I andre land normeres helst stedsnavn på samme måte som språket ellers.

Alle stedsnavn, inkludert de kvenske, er en del av Norges muntlige kulturarv. I den reviderte loven kom det inn en ny paragraf om navn som kulturminner. Dette står om navn på minoritetsspråka: «Lova skal sikre omsynet til samiske og kvenske stadnamn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjonar.»

Jeg vil igjen minne om at begrepet «kvenske stedsnavn», som noen kaller «finske stedsnavn», omfatter ett og samme navnetilfang i Norge. Mange kvenske navn er lik navn i Finland og Sverige, f.eks. Kuivakoski («tørrfossen») og Heinäsaari («høyholmen»). Andre navn igjen har mer typisk lokal koloritt, som Ellikoppa (koppa ‘lita vik i sjøen’) og Taviriuna (riuna ‘strøm, strømplass), begge de siste er navn i Sør-Varanger.

Kvenske stedsnavn på kart og skilt er ikke der for å imøtekomme våre finske naboer, jf. det som står ovenfor om at de kan være vanskelig å forstå for finnene. Kvenske stedsnavn er en del av landets kulturarv, og de har vern i stedsnavnloven. Betydning av et stedsnavn er ikke avgjørende for at navnet skal leve videre. Det er slett ikke alle norske stedsnavn som har kjente betydninger, som f.eks. navnet på den største innsjøen vår, Mjøsa. Men stedsnavn er like fullt viktige som kulturminner, som adresser – og for vår identitet.

 


 

Hurra for Storfjord – eit fleirspråkleg føredøme!

Påtroppande leiar i Norsk Målungdom gratulerer Storfjord kommune. Foto: Odin Hørthe Omdal.

 

Av Karl Peder Mork

Norsk Målungdom
31.03.14

Landsmøtet i Norsk Målungdom gratulerer Storfjord kommune med å få godkjend Omasvuona suohkan og Omasvuonon kunta som sitt samiske og kvenske namn. Vi meiner samstundes dei andre kommunane i Nord-Troms bør følgje deira gode føredøme.

I Storfjord som i mange andre kommunar i Nord-Noreg har kvensk, norsk og samisk språk vore brukt side om side. For to-tre generasjonar sidan var det ikkje uvanleg at innbyggjarane i desse områda kunne alle tre språka, og det språklege mangfaldet var ein viktig del av kulturen. Mykje av denne rikdomen gjekk tapt i fornorskingsprosessen. Etterverknadane av denne fælslege politikken ser vi framleis: samisk og kvensk er mykje mindre brukt, språkbrukarane mista ein viktig del av kulturelle historia si og det er knytt mykje skam til det samiske og kvenske.

Ved å syne fram at det språklege mangfaldet er ein rikdom og noko å vere stolt av, tek Storfjord kommune gode grep som kan bøte på den skada fornorskinga gjorde. Etter at dei i 2007 vedtok at dei tre språka skal vere jamstilte, har dei fått opp samiske og kvenske stadnamn kringom Stordfjorden sine bygder. Dessutan satsar kommunen på born og unge ved å lære dei alle tre språka. Storfjord Språksenter i Skibotn er Noregs fyrste og einaste fleirspråklege senter, og er eit godt tiltak for å fremje fleirspråklegheit i området. Særleg opplæringa av tilsette i eldretenesta er livsviktig: i naudsituasjonar er det avgjerande at helsepersonell kan gjer seg forstått og forstå språket til pasienten.

Vi meiner samstundes dei andre kommunane i Nord-Troms bør følgje deira gode føredøme.

Storfjord kommune gjer det betre for innbyggjarane når dei tek desse grepa, særleg for born og unge med kvensk og samisk identitet. Dei fremjar språkleg toleranse, som gjev betre levekår og betre livskvalitet. Dei fleirspråklege skilta og språkundervisinga fjernar skamma og aukar stoltheita. Når dei på denne måten viser at dette er ein stad der språkleg og kulturelt mangfald vert verdsett, vert Storfjord ein meir attraktiv kommune. Slagordet til Storfjord kommune – «Mangfold styrker!» – bør bli eit slagord for heile regionen.

Landsmøtet i Norsk Målungdom vonar dei andre kommunane i Nord-Troms, og vidare med, merkjer seg dei gode tiltaka Storfjord gjer og synleggjer språkmangfaldet.

 


 

Kvensk og sjøsamisk helse ofres av Helse Finnmark?

Leder i Norske Kvæner – Børselv og styremedlem i Kvenforbundet, Egil Borch. Foto: Pål Vegard Eriksen

Av Egil Borch
Leder i Norske Kvener-Børselv/Ruijan Kväänit-Pyssyjokilaiset
20.11.13 

Helse Finnmark – som har skiftet navn til Finnmarks Sykehuset – har besluttet å utrede flytting av Distriktspsykiatrisk senter (DPS) fra Lakselv til Karasjok. Begrunnelsen er at i Karasjok vil de kunne betjene den samiske befolkningen bedre. Videre sier de at Karasjoksamfunnet har bedre samisk språk- og kulturforståelse enn i Porsangersamfunnet! I tillegg har de finsk språk og kulturforståelse i Karasjok. Når det samtidig fremsettes påstander om at det er lettere å rekruttere fagfolk innenfor helse og psykiatri til Karasjok enn til Lakselv, da skjønner de fleste at dette blir helt feil! Hvordan er det mulig å fremsette slike grunnløse påstander uten rot i virkeligheten? Hvorfor skal man flytte DPS Midt-Finnmark fra Lakselv som har kompetanse på 3-kulturell tilnærming både når det gjelder språk og kultur og til ett kulturelt område som Karasjok som ikke har kompetanse på kvænsk? Ved en flytting vil det eneste tilbudet for kvænskspråklige i Norge bli lagt ned! DPS Midt-Finnmark mister dermed den kvænske språk- og kulturkompetansen.

Innenfor helse er det en selvfølge at en ved en omorganisering tar hensyn til pasientens behov. I dette tilfellet ser det ut til at ”Helse Finnmark” har utelatt dette! Å flytte DPS Midt-Finnmark fra Lakselv til Karasjok vil føre til helseskader for kvænene, i verste fall også for sjøsamene. Den norske undertrykkingen har nesten tatt fra oss kvæner all makt og evne til å kjempe for et verdig helsetilbud basert på kvænsk språk og kultur. Å føle seg mindreverdig for seg, sin bygd, og sitt folk er farlig for helsa. Mange kvæner i Porsanger og resten av Norge, på samme måte som den samiske befolkningen, led også under fornorskningen – og lærte seg først norsk etter at de begynte på skolen i 7 årsalderen. Både den kvænske og den samiske befolkninga har sjelelige arr etter denne prosessen – som for noen har gitt psykiske lidelser i voksen alder.

I Porsanger har vi utviklet en trespråklig og trekulturell kompetanse som er verdifull og helt avgjørende når mennesker skal forstås og behandles ved sykdom.

Retten til å bli forstått selv når man bruker sitt morsmål i møte med offentlig forvaltning og helsevesen er sentrale både for samer og kvæner. Største delen av den samiske og kvænske befolkningen kan ikke samisk og kvænsk, men prissetter likevel den samiske og kvænske kulturen og sin identitet. Distriktspsykiatrisk senter i Lakselv har som det eneste i Norge tilegnet seg oppdatert kunnskap om den kvænske og sjøsamiske befolkning. Å påstå at kvænene er finske og henvise disse til Finland har bl.a. skjedd fra flere samiske hold utenom Porsanger. Dette er respektløst! I Porsanger/Lakselv er imidlertid forholdet mellom samer og kvæner svært godt. Kvænene forventer at norsk helsevesen har nødvendig kunnskap om kvænene både språklig og kulturelt og forholder seg til dette!

I Porsanger har vi mange kvæner, sjøsamer, reindriftssamer og nordmenn som gjennom hundrevis av år har utviklet en trespråklig og trekulturell kompetanse som er verdifull og etter mitt syn helt avgjørende når mennesker skal forstås og behandles ved sykdom. Porsanger er en del av samisk språkforvaltningsområdet.

De fleste samer bor utenfor Indre Finnmark og Karasjok. SANKS skal være et tilbud til hele den samiske befolkningen i Norge. For kvæner finnes det ingen tilbud utenom DPS i Lakselv! Samisk Språksenter i Lakselv var det første samiske språksenteret som ble etablert i Norge. Språksenteret arbeider med å styrke og utvikle samisk språk og kultur i Porsanger. I tillegg til dette har vi Sjøsamisk kompetansesenter i Billefjord som arbeider med å styrke sjøsamisk kultur og samfunn. I Porsanger/Børselv har vi Kvensk Institutt som er et nasjonalt senter som arbeider med å dokumentere kvænsk språk- kultur og undervise i kvænsk språk. Dette viser at vi har svært mye kompetanse i Porsanger både samisk og kvænsk.

Regjeringen i samarbeid med bl.a. regionale helseforetak som Helse Finnmark, DPS Midt-Finnmark og kommunal helsetjeneste i for eksempel Porsanger har alle et felles ansvar for den helsepolitikken som til enhver tid føres overfor kvæner og samer lokalt, regionalt og nasjonalt. For å kunne gi et godt tilbud er en avhengi av god kommunikasjon til resten av landet. Ved å beholde DPS Midt-Finnmark i Lakselv hvor det er flyplass, ivaretas dette på en god og effektiv måte. Det er selvsagt at vi som kvæner selv skal vurdere hvilke løsninger som er passende og akseptable for kvænene som folk. For oss kvæner vil det være et kulturelt overgrep og legge ned det eneste kvænskspråklige tilbudet ved DPS i Lakselv. Den sjøsamiske kulturen i Porsanger og andre steder vil også kunne bli svekket og ikke så godt ivaretatt som i dag ved DPS i Lakselv. Disse har en annen problemstilling enn samer fra indre strøk. I likhet med mange andre tror vi det blir vanskeligere å rekruttere fagfolk til Karasjok enn til Lakselv. Vi registrerer at ”lederen i avisa Sagat, Inga Karlsen medlem av brukerutvalget for Samisk nasjonalt kompetansesenter Sanks og leder av sametingets eldreråd, Almennpsykiatrisk klinikk ved Universitetssykehuset Nord-Norge mfl. er i mot at Distriktspsykiatrisk senter flyttes fra Lakselv til Karasjok. Interessant!

Kvænforeningene i Børselv og Lakselv er helt enig med avisa Sagat mfl. at å flytte på godtfungerende institusjoner er meningsløst. For kvænene som folk er det et som gjelder. DPS Lakselv med både samisk, kvænsk og norsk kultur og språkkompetanse må bestå slik som i dag. DPS Midt-Finnmark i Lakselv bør derfor bygges ut fordi det kvænske samfunn forventer at profesjonelle behandlere i helsevesenet skaffer seg nødvendig kompetanse om kvænene og forholder seg ordentlig til dette. Noe annet vil være et hån mot kvænene som folk – nok en gang.

 


 

Vi er bare så sterk som vi er forent, så svak som vi er delt

Foto: Privat

Av Eskild Johansen
Påtroppende leder, Halti Kvenkultursenter
22.10.13 

Kvenene, de norsk-finske og de finske er navn vi har gitt oss selv, på våre egne folk, i stolt bygdetradisjon langs kysten av ishavet der våre forfedre en gang bodde. La ikke navnene våre forfedre ga oss videre, være det som skiller oss ad. Vi er bare så sterk som vi er forent, så svak som vi er delt.

Jeg bor for tiden i Sør-Sudan et land som så sent som for to år siden, vant sin uavhengighet. Da etter en av Afrikas lengste borgerkriger. Landet er likevel mangfoldig, og krig har kanskje konservert lokalkulturene på en måte som gjør at de har over 60 forskjellige folkegrupper i landet. Men nesten like mange språk. Likevel er landet så delt at det er samlet, de fant hverandre i en felles marginalisering fra nord. For meg er det mangfoldighet en del av det vakre med dette landet.


En felles kultur

For de som idag blir definert som en felles nasjonalminoritet og som staten kaller Kvener/Norsk-finner, er det ikke bare begrepsbruken som til tider kan skape uenighet. Andre spørsmål som språkstrategi, og vårt forhold til rettigheter og status er også en annen del av vårt meningsmangfold innad i minoriteten. Vi er likevel samlet sett en enhet som utgjør en av tre bestanddeler i den nord-norske felleskulturen. Vårt diskusjonsmangfold, er et av bevisene på at vi er en levedyktig kultur – og at vi også må få lov til å være uenige.

Jeg er en stor tilhenger av at alle skal få kalle seg det de vil. Jeg kaller meg sjøl, slik min mor en gang lærte meg, for en kven. Da min mors slekt kommer fra Horsnes i Storfjord og Djupvik og Nordmannvik i kåfjord, skjelte de hverandre ut på et språk de bare sjøl forstod. Kven er naturlig for oss, og det ruller så fint på tunga. Hadde jeg vært født i vakre Pasvik, der jeg selv vandret som ung mann i skogene, og assosierte meg med den fine finske kulturen der oppe, ja da hadde jeg nok kalt meg finsk, og trivdes godt med det. For jeg snakker om en felles kultur, et felles folk, som lever her sammen med alle de andre i fjordene og holmene, og de dype daler – og jeg sier at det er mer som forener oss enn som skiller oss ad.

Del av den nord-norske folkesjela
Mye av vår felles kultur er nå dessverre på hell. Stadig færre av våre gamle snakker sitt kvensk eller våres finsk. Tradisjonene ble aldri fullt ført videre gjennom generasjonene. Om det var av skam, eller et ønske om at barna skulle vokse opp i en felles kultur med alle de andre, med større muligheter for enkeltmennesket – ja det er nok forskjellig med det. Likvel har jeg stor tro på den kvenske og den norsk-finske kulturen i Nord-Norge. At den skal få leve, og gi rikdom og dypde til den nord-norske folkesjela. Vi har et sterkt kulturelt uttrykk å tilby. Vi har et rikt språk, som jeg mener må leve videre – så kan vi heller kalle hverandre for de finske, de kvenske, finlendere og norsk-finske. Jeg tror alle skjønner hvem vi snakker om – vi snakker om hverandre. La våre barn sjøl få velge finsk eller kvensk språk – de vil likevel kunne kommunisere med hverandre. Men la oss gi dem en felles kultur de kan dele sammen. La oss jobbe sammen for våre to språk.

Det er mer som forener oss – enn som skiller oss ad.

Vi er her enda
La meg derfor høre et engasjement og et ønske fra de flotte stolte bygdene rundt Lyngenfjorden, på Otern, på Horsnes og i Skibotendalens bratte lender, med den rike kvenske kulturen – vil du fortsatt være med oss? Gi meg kvenene fra Djupvik, Manndalen og Nordmannvik som kanskje skjøt et skilt en gang i fortvilelsen, men som likvell elsker sin nabo som seg selv. Fortell meg på ditt gamle finsk oppi Reisadalen hva vi kan bidra med for at kulturen din skal få leve. Jeg tror Kvænangs-kvenene vet akkurat hva som er best for dem. Er det noen igjen der ute av finlenderne som en gang hadde en bestefar i koppergruva i Kåfjord utenfor Alta, en bestefar som brøt ut malm ut av gruvegangene med bare nevene.

Kjenner du det bruse i blodet i når du hører kvensken hviskes bak Kuosovaara i Børselv og på torget i Lakselv? Gi meg et ønske fra Tanaelvens bredd, der kvenene en gang vasket sine komager for aller første gang – og som giftet seg av kjærlighet med sine sjøsamiske nabojenter. Si meg du fra Vestre-Jakobselv, Vadsø og Skallelv, om enda Saunaen er i bruk? Er du enda med oss du som finsket på ei kai i Bugøynes en dag da Annijoki-fiskerne kom over fjorden for å selge krabbe for første gang?

Er det et eldre finske ekteparet langt oppi Pasvikdalens vidunder – som kan lære oss mest om kjærligheten til vår egen kultur? Dette er hva vår kultur er – et hellig mønster av ubrutt enhet sydd feilfritt og usynlig inne i alle andre bilder, tanker, lukter og lyder. Det er mere som forener oss – enn som skiller oss ad.

 


 

 

Skritt i ulik retning

Foto: Siv Dolmen/ Språkmagasinet

Av Tor Martin Osvald Josefsen
Styremedlem, Kvensk Ungdomsnettverk/Kveeninuoret
22.10.13

 

Symboler er veldig viktige for et folk. Symbolene binder oss sammen og uttrykker en felles identitet uavhengig av politisk ståsted. Disse er uvurderlig sterke. Det er fascinerende å bevitne 17. maifeiring i Norge der tilsynelatende alle i vårt land, uansett hvor forskjellig man er, feirer sammen. Når nordmenn er i utlandet, blir vi plutselig mer bevisste våre stolte tradisjoner, vi er stolte av hvor gode vi er på ski og hvor fint det er i Norge. I dagliglivet bryr vi oss kanskje ikke så mye om flagg og markeringsdag, men hvilken oppstandelse blir det ikke om man opplever noen som tråkker på, eller brenner et flagg? Symbolene blir krenket, og da blir vi det óg.

Symboler er viktige
Det nettverket jeg representerer, og sitter i styret i for, Kveeninuoret, har blitt enige om at det viktigste er at norske kvener har felles symboler. Ja, alle kan ha preferanser, men disse står tilbake for et felles ønske om enhet. Relativt få kvener er organisert og aktive i Norske Kveners Forbund (NKF) og/eller Kvänlandsforbundet (KLF). De aller fleste diskuterer ikke flagg og markeringsdag. Veldig mange av disse vil bli mer bevisste sin kvenske identitet når de har noen symboler å relatere til, det være seg flagg, markeringsdag, eller synlig historie og kultur. Uten å ha noen knagger å henge det på, uten å ha klare symbolske markører, er det vanskelig å være sin identitet bevisst. Dette har jeg merket selv. I det identitetsvakuum jeg har arvet fra mine to foregående generasjoner, som har opplevd aktiv fornorskning, har jeg ofte spurt meg selv hva som egentlig er kvensk. Og jeg er ikke unik i det henseendet. Når jeg forklarer mine venner på Østlandet at jeg er kven, så spør de umiddelbart hva som er spesielt med kvenene. Siden det ikke er noen ting som popper opp i hodet mitt og skriker «typisk kvensk», bortsett fra språket, blir jeg ofte svarskyldig.

Bare man nevner «kven», blir man advart mot å støte andre.

Hvordan skal vi revitalisere språket og kulturen vår? Ja, vi trenger i aller høyeste grad midler fra myndighetene, noe vi lenge har ventet på. Men er dette alt? Kan vi ikke gjøre noe mer? Jo, dette kan jeg ikke få sagt høyt nok, noe mer må gjøres. Det jeg snakker om er det bare kvenene selv som kan gjøre, ingen andre. Hvis ikke vi finner symboler som vi ser på som ekte kvenske, vil vi ikke klare å se oss selv. Og hvis ikke vi klarer å se oss selv, hvordan skal da verden rundt oss se at kvenene eksisterer? Vi må ta det mest kvenske vi vet om, gjøre det til våre egne symboler, og tørre å være stolte av det. Og jeg snakker ikke om selvelskende og raseskillende nasjonalisme. Jeg vil påstå at holdningene våre vitner mer om selvforrakt og selvhat enn nasjonalisme. Bare man nevner «kven», blir man advart mot å støte andre. Det er på tide at vi anerkjenner at vi er noe, ser oss selv og tør å sette ord og symboler på vår identitet. Da vil også andre se oss og anerkjenne oss.

Markeringsdag
I Norge har vi to kvenske organisasjoner, NKF og KLF. I Sverige har vi to søsterorganisasjoner, Svenska Tornedalingars Riksförbund (STR-T) og Meänmaa. KLF finnes både i Norge, Sverige og Finland. De har vedtatt et flagg og en markeringsdag, 16. mars. For få dager siden godkjente Svenska Akademien 15. juli. NKF har enda ikke bestemt seg for hvilken markeringsdag man skal gå for.

I en årrekke har man prøvd å bli enige om en felles dag på tvers av landegrensene. Selv kjenner jeg ikke til så mye av det som tidligere har skjedd, men i det siste året har jeg vært aktivt med. Det siste internasjonale møtet var i Övertorneå i Nord-Sverige i april i år med Meänmaa som vertskap. Jeg var der på vegne av NKF. Min oppfatning av møtet, som jeg tror jeg deler med flere, er at det stort sett handlet om å få igjennom 15. juli som markeringsdag i Sverige, og Norge måtte gjerne bli med. Et punkt på programmet var å diskutere markeringsdager, det neste var å gi et svar angående 15. juli til Svenska Akademien. Med andre ord var det stort sett diskusjon av ett alternativ. Møtet i Övertorneå slik jeg opplevde det var ikke et reelt forsøk på åpen og grunnleggende dialog med alternativer.

I sonderinger mellom NKF og STR-T før møtet fikk jeg et klart intrykk av at begge disse foreningene, som forøvrig er de største i Norge og Sverige, var enige om å ha åpne kort for å finne en felles dag. Jeg tror folket, kvenene og tornedalingene i bunn og grunn ønsker å stå sammen. Jeg har flere ganger snakket med lederne av de største forbundene i sommer. For meg virker det som om det ikke har vært god nok kommunikasjon forbundene imellom. Av den grunn er jeg rett og slett redd utfallet i saken i stor grad er tilfeldig.

KLF står fortsatt for 16. mars, og jeg ser en vind som blåser i den retningen hos mange i NKF. Hovedgrunnen til det er at vi må ha én felles dag i Norge. Dette er jeg helt enig i. Jeg vil gå så langt som å si at det bør være en selvfølge, mer en én dag vil være forvirrende og splittende. Men hvordan blir situasjonen i Sverige? I Sverige er tornedalinger- OG KVENERS markeringsdag i den svenske almanakken nå vedtatt f.o.m. 2015. Med andre ord får alle som kaller seg for kvener i Sverige nå to markeringsdager å forholde seg til, da KLF allerede er etablert i Sverige. I flere år har det vært en begrepsdebatt i Sverige, og selv om mange kaller seg tornedalinger, finnes de som kaller seg kvener. Disse må nå velge hvilken av to markeringsdager de skal forholde seg til.

Ett folk eller to
Det beste argumentet for myndighetene til ikke å høre oss er at vi ikke er enige med oss selv. Det har i stor grad vært tilfellet så langt, og midlene vi har mottatt står i stil med det. Jeg vil i dette tilfellet gjøre en sammenlikning med et broderfolk. Samene er representert i fire land, Norge, Sverige, Finland og Russland. De har minst ti forskjellige dialekter, med store innbyrdes forskjeller. Forskjellene på nord- og sørsamisk er omtrent like store som mellom norsk og islandsk. Hvilken bragd at de da er kjent som ett folk! Hvordan har de klart det – på tvers av landegrensene og med langt på vei innbyrdes uforståelige dialekter? Jo, de har felles symboler. Den 6. februar feirer samene sammen, hvor de enn er. Og de heiser stolt det samme flagget.

Men, vil mange argumentere, vi er jo to folk, kvener og tornedalinger. Hvorvidt vi har kalt oss for kvener, tornedalinger eller noe annet er ikke noe skjebnebestemmende eller definerende som gjør at vi faktisk er to forskjellige folk. I Norge kan vi kalle oss for kvener og tornedalinger, mens vi i Sverige kan hete tornedalinger og kvener. Jeg ser ingen grunn, ingen splittende faktor, ingen klar grense i kultur og språk mellom kvener og tornedalinger som gjør at vi er to folk. Tvert imot ser jeg folk på forskjellige sider av landegrensene som har store likheter – og mindre forskjeller enn man finner innad i svært mange andre folkegrupper og land. Det kvenske språket og den kvenske kulturen vi finner i Norge er veldig lik det vi finner i Sverige og Finland, og mange i Norge anser seg selv med røtter både kulturelt og historisk i og rundt Tornedalen og øvrige deler av Nord-Sverige og Nord-Finland. Mange kvener har også slekt og forfedre derfra.

Hvorfor skal vi i Norge og Sverige la denne gyldne muligheten til felles og samlende symboler for vår allerede undertrykkede og svekkede identitet gå fra oss? Etableringen av to forskjellige markeringsdager og to forskjellige flagg, vil være aktive og direkte skritt til å defi nere kvener og tornedalinger som to forskjellige folk. På den annen side vil én felles dag og ett felles flagg være aktive og direkte skritt til å definere kvener og tornedalinger som ett folk, uavhengig av hva man kaller seg. Det vil være en stor fordel overfor myndighetene når vi skal jobbe videre for å redde språket og kulturen.

Å bli hørt av våre egne myndigheter, er noe vi absolutt trenger for at ikke språket og kulturen skal dø ut. Og vi må løfte blikket høyere enn som så. Vi må se oss selv i forhold til det internasjonale samfunnet. Minoriteter og urfolk er ansvarsområder som EU og FN forholder seg til. Vil vi bli hørt? Vårt folks interesser handler ikke om glanstid og selvopphøyende drømmer. Vi er nærmere å glemme oss selv enn å gå for langt i motsatt retning. Dette handler om kulturell og språklig nødhjelp til et fortiet folk. Felles symboler vil gagne våre interesser som minoritet. Hva velger vi da? Kvener og tornedalinger sammen, istedenfor to enda mindre minoriteter, kvener for seg, og tornedalinger for seg? Jeg påstår ikke at kvener og tornedalinger nå kan bli ett homogent folk – identiske og uten forskjeller. Det ønsker jeg heller ikke. Likevel står vi overfor et viktig veivalg for hvilken retning vi skal gå.

Stående til evig tid
På veldig mange måter står vi på bar mark når det gjelder å defi nere oss selv. Kvener og tornedalinger står nå ved et avgjørende veivalg. I disse dager skriver vi historie. Valget vi tar idag staker ut kursen for fremtiden. Vi er ikke prisgitt historien, vi skaper historien! Når dette valget er tatt, vil verden enten se på som ett folk, eller som to.

 


Det er ingen dans på roser å være kven/kvæn

Foto: Pål Vegard Eriksen

 

Av Egil Borch
Leder i Norske Kvener-Børselv/Ruijan Kväänit-Pyssyjokilaiset
21.10.13

 

Det har i svært lang tid vært fokusert på kvener. Første gang jeg hørte noen snakke om kvener var når jeg var på besøk hos min bestemor og bestefar. De hadde fått besøk av en del naboer og de snakket et språk som jeg ikke forsto. De sa: hyvvää päivää, kunka se mennee, paljonko kello oon, mitä sie sanoit m.m. Jeg forstod ikke hva de snakket om. Mine foreldre snakket kun norsk og var blitt enspråklige. Når bestemor og bestefar snakket med meg så snakket vi bare norsk. Plutselig la jeg merke til at de snakket et helt annet språk seg imellom. Jeg spurte bestemor hva poika betyr, men hun svarte med taushet. På denne måten fikk jeg aldri mulighet til å lære og få innsikt i mine besteforeldres og naboene deres sitt kvenske språk og kultur.

Hvorfor skulle nå egentlig jeg lære meg kvensk, jeg var jo ikke kven den gang! Jeg var jo en del av tredjegenerasjon og et direkte resultat av den norske stat sin fornorskningspolitikk overfor kvener. Vi snakket aldri om hvem vi var. Bare vært. Uten språk. Jeg valgte å ta kvensk på voksenopplæring. Da først var jeg moden nok til å velge noe som mange andre syntes var noe dritt, noe verdiløst. For det var sånn det var. Hvis man snakket om kvener var det stort sett bare med ordene dårlig finsk» og ”skit språk”.

Det er ingen dans på roser å være kven, men jeg kan ikke la være.

Det er veldig klart for meg at kvenske ungdommer ikke ønsket å være kvener. Man var ikke særlig populær da. Og hvem ville skille seg ut på den måten? I dag snakker vi fortsatt om det samme, nesten femti år etter. Tenk at vi ikke har kommet videre! Det gjør meg urolig. Som om man må ha noen å hate i denne verden. Nå har vi tatt diskusjonene et skritt videre. Hvem er kvener? Finnes det kvener? Ja, vi finnes. Vi har kommet for å bli. Vi vil redde språket vårt, kulturen og næringene. Noen prøver å splitte kvenene i forskjellige retninger og prøver å lage krig i den kvenske leiren. Noen sier at vi kvener krangler så mye, men vi krangler ikke mer enn nordmenn og samer. Det gleder meg at kvener prøver å stå imot. Bli med, du også.

Mitt ønske er at kvenene samles i en felles kamp mot de som vil oss til livs. Hadde det eksistert et kvenmanntall i dag så hadde jeg skrevet meg inn der. Det er trist at jeg ikke får lov til dette, å vise hvem jeg er. I dag er jeg leder for Norske Kvæner-Børselv/Ruijan Kväänit-Pyssyjokilaiset for å kunne være en kvensk stemme i Børselv, Porsanger, Finnmark, Norge og Norden. Jeg vil gjøre noe for at andre skal være stolt over å være kvener, for at de kanskje engang vil jobbe for å bevare alt det kvenske. Det hender at jeg noen ganger blir sittende å tenke over hvorfor jeg startet å arbeide med kvenpolitikk. Det er ingen dans på roser å være kven, men jeg kan ikke la være. Jeg er glad og stolt. Jeg bare er.

Trackbacks / Pingbacks

  1. Åpner for leserinnlegg | Norske Kveners Forbund